Den norske horror-bølgen fortsetter

12. januar har den nye norske grøsseren «Dunderland» premiere, regissert av Finn Erik Rognan og Niels J. Nesse. Det skal være basert på virkelige hendelser, og utgangspunktet er slik; Året er 1695. En ung pike ved navn Johanne Nilsdatter beskyldes for hekseri. Rettegangen ender med henrettelse i det bunnløse tjernet Djupkista i Dunderlandsdalen. Dette var den siste hekseprosessen i Norge. I årene som følger rammes dalen, i Nord-Norge, av en rekke tragedier. Lokalbefolkningen mener en forbannelse hviler over stedet. Tre århundrer senere ankommer teaterregissør Laura til Dunderlandsdalen. På en nedlagt speiderleir skal hun og fem skuespillere sette opp «Anne Pedersdotter», et teaterstykke om hekseprosessene.

Et rimelig klassisk plott, noe som ikke nødvendigvis gjør noe innen denne sjangeren som jo har helt andre strenger å spille på. Basert på teaseren ser den veldig gjennomført og flott ut visuelt, så får vi håpe den er skremmende og spennende. Kombinasjonen snø og horror har jo vært en suksessfull kombinasjon de seneste årene, særlig internasjonalt. Det virker som denne filmen også i stor grad satser mot et internasjonalt nisjepublikum.

 


Mens vi venter på Kon-tiki…

Sjelden har det vært så stille om kommende norske filmer som nå. Vi er forbi en periode vi hadde gledet oss til lenge, med etterlengtede filmer av Joachim Trier, Jens Lien og Pål Sletaune og de forhånds-hypede Hodejegerne, Få meg på for faen og Kong Curling. For mitt vedkommende var det kun Trier som virkelig innfridde, mens Hodejegerne, Få meg på for faen og Kong Curling fremsto som helt ålreite filmer. Babycall var for meg en stor skuffelse, en litt vel konvensjonelt fremstilt historie hvor spillet mellom tildekking og avdekking av ”sannhet” ikke fungerte optimalt. Mest skuffet var jeg over den platte og ”pedagogiske” oppnøstingen av historien og i forhold til hva Sletaune viste med Naboer var jeg skuffet over den manglende utnyttelsen av filmens gode location til å skape spenning, klamhet og klaustrofobi.

Det er alltid vanskelig å se en film basert på en bok man har lest og likt. Som en som hovedsakelig er interessert i film lever jeg etter prinsippet om at man må vurdere filmen som en film og ikke som en iscenesettelse av boken. Men det å ha lest boken fører med seg forventninger, og mine forventninger til Sønner av Norge økte ytterligere av at Jens Lien var filmens regissør. Dermed ble skuffelsen stor da filmen viste seg å være ”straight-forward”, lett og komisk fremfor alvorlig. Den er særdeles velspilt og tidvis veldig morsom, men personlig var skuffelsen stor over mangelen på å virkelig ta tak i bokas kjerne og ikke minst over hvor lite særpreget filmen er i form og stil.

Dette har uansett vært spennende måneder i norsk film som jeg hele våren og sommeren hadde gledet meg til. Nå som perioden er over kikket jeg på hva som fantes bak neste dør, og der viste det seg å være ganske tomt. Der vi i fjor hadde både Trolljegeren, Hjem til jul og Kongen av Bastøy å glede oss til på senhøsten har vi i år kun Blåfjell 2 og Arme riddere å vente på. Med andre ord en trist norsk innspurt i 2011. Arme riddere har premiere 2. desember og er en actionkomedie basert på en historie av Jo Nesbø. Jo Nesbø hadde selv ideen til filmen og skrev en historie som han sendte til produsentene. Filmens regissør Magnus Martens (United, Svein og rotta) har selv omarbeidet historien til filmens manus. Med på laget er etablerte og gode skuespillere som Mads Ousdal, Henrik Mestad og Fridtjov Såheim. Filmens produsent, Martin Sundland, lover ” en skikkelig fartsfylt film, full av spenning, humor og råskap som vi ikke har vært i nærheten av i noen norsk film tidligere. Rett og slett en skikkelig intens og sjukt kul film (…)” (filmweb.no).

Trailer:

 

Disse gutta har tydeligvis sett filmer av bade Coen-brødrene og Guy Ritchie, men jeg må innrømme at det hele virker litt teit (i mangel av bedre ord). Jeg kan selvsagt ta feil, men denne handlingsbeskrivelsen pirrer ikke akkurat mer; ”Vettskremt og blodig våkner Oscar Svendsen med en hagle i hendene i det som en gang var en anstendig strippebule ved Svinesund. Rundt ham ligger åtte lik, og foran ham står kriposetterforsker Solør og peker på ham med en pistol. For Solør fremstår det klart at han er den skyldige selv om Oscar hardnakket bedyrer sin uskyld. Nølende begynner Oscar å fortelle den utrolige historien om fire karer som sammen fikk tolv rette i tipping og 1.739.361 kr i fanget. Pengene skulle vise seg å være vanskelig å dele på fire (filmweb.no).” Historien, og ikke minst måten å fortelle den på, virker ganske oppbrukt. Men den er jo tross alt skrevet av Nesbø og skuespillerne er gode, så dette kan jo bli bra om snerten, humoren og actionsekvensene sitter – men som dere har skjønt har jeg mine tvil. Vi kan jo ha et lite håp om at den kan nærme seg nivået til danske actionkomedier som I Kina spiser de hund og Blinkende lykter.

Når senhøsten er så laber kan vi likeså greit vende nysgjerrigheten mot vinteren 2012. Det er ikke mye ”buzz” å finne om andre norske filmer om dagen enn Kon-tiki-filmen som har premiere i august. Som seg hør og bør kommer det et par nye Varg Veum-filmer (hvor den ene er regissert av Trond Espen Seim) og en ny film om Jarle Klepp, Kompani Orheim (Denne gangen regissert av Keeperen til Liverpool-regissør Arild Andresen). Mye spenning knyttes også til Petter Næss’ stjernespekkede krigsfilm Comrades, med godeste Rupert Grint (Ron fra Harry Potter-filmene) på rollelisten. Filmen bygger på en sann historie fra andre verdenskrig hvor en tysk og en engelsk offiser måtte leve sammen i flere dager i Strynefjellet, som førte til at fiendene utviklet et nært vennskap. Det er et spennende prosjekt og filmen føyer seg inn i rekken over storsatsninger laget uten produksjonstøtte fra NFI. Comrades’ premieredato er foreløpig satt til 24. Februar.

Videre bringer vinteren 2012 med seg tre filmer, som ikke virker veldig ulik fjorårets vinterrekke med Tomme tønner 2, Mørke sjeler og Fjellet. Vi får en action-komedie i Et slags liv, obskur horror i hulder-filmen Thale og en naken og dyptgravende dramafilm i Inn i mørket. Alle, tilsynelatende, spilt inn på små budsjetter og laget av nykommere.

Et slags liv er riktignok laget av regissøren av tv-serien Dag, Øystein Karlsen. Men dette er hans første langfilm og med på laget har han fått med seg kjente folk i Anders Baasmo Christensen, Tuva Novotny, Jon Øigarden og Kristoffer Schau. Det er lite informasjon å finne om filmen, men actionkomedien handler om en mann som kolliderer med en elg på grensen mellom Norge og Sverige. Han får kraniet knust i sammenstøtet, og i bagasjerommet på bilen ligger 2,5 kg kokaian. Filmen har planlagt premiere 3. Februar.

Hulder-filmen Thale har allerede fått omtale på twitchfilm.com og følger i Trolljegerens fotspor med horror tilknyttet troll-myten. Filmens regissør er Aleksander Nordaas, mannen som stod bak den spesielle filmen Sirkel i 2005. En gjeng studenter i Bergen gikk sammen og laget en film helt gratis (det hevdes at de eneste utgiftene var 1800 kroner til lunsj til orkesteret som spilte inn filmmusikken). De fikk den med på programmet på Bergen internasjonale film festival hvor den til stor overraskelse stakk av med to priser, blant annet publikumsprisen. Sirkel kan lastes gratis og lovlig her: http://www.sirkel.org/index2.html .

Trailer til Thale:

Inn i mørket med stjernelaget Thorbjørn Harr, Fridtjov Såheim, Ellen Dorrit Pedersen, Laila Goody og Kåre Conradi ser ut til å være et konsentrert og nakent drama om vanskelige spørsmål. Handlingen beskrives slik: ”Jan kjører på Nikolai, en nabogutt, på vei hjem en sen høstkveld. I bilen har han med seg kona Anita og sønnen Martin. Nikolai faller i koma, og sakte utvikler det seg en tvekamp mellom Jan og Svein, guttens far, som i sin desperasjon begynner å mistenke Jan for falsk forklaring etter ulykken.”

Regissøren Thomas Wangsmo er debutant i langfilmformat og det vanskelig å si så mye om filmen. Men plakaten og handlingsbeskrivelsen insinuerer jo en tung og seriøs film – noe som kan være bra oppi alle sjangerfilmene! Filmen har planlagt premiere 27.januar.

Men alt i alt er det lite å virkelig glede seg til fremover. Kon-tiki står heldigvis og venter i andre enden…


Hvor skapes filmen? Hvor er filmens «hjerte»?

Filmbransjen er en særpreget bransje i sin mellomposisjon mellom den i større grad frie og individuelle kunsten, som malerkunsten og litteraturen, og kapitalisme og næringsliv. Balansegangen mellom børs og katedral er en stadig tilbakevendende debatt om film, og særlig norsk film. Som Nina B. Andersson skriver i boka Filmens hjerte – Produksjonskontoret; ”Film er et kulturelt og kunstnerisk produkt og samtidig del av en større næringskjede som er avhengig av lønnsomhet.” I så måte er hver film en strid mellom den ideelle kunstneren og de som sitter med budsjett, regnskap og kalkulator.  I min romantiske holdning til filmen kobler jeg den nesten utelukkende til filmens regissør – den kunstnerisk ansvarlige – og plasserer ”filmens hjerte” hos regissøren. Men som vi alle vet er det en sannhet med store modifikasjoner – en filmproduksjon er jo så mye mer. Vi liker å sette et skille mellom Hollywoods studiofilm og den europeiske ”art cinema” – eller personlig film.

Den generelle norske filmen ligger i sitt vesen nærmere den amerikanske modellen. Boka Filmens hjerte – produksjonskontoret er en omfattende beskrivelse av alle ledd i en filmproduksjon fra idé til lansering – og den er satt til norske forhold, med norske eksempler. Det gjør boka interessant og lærerik. En oversiktelig innføring i filmproduksjon i Norge. Som kan stå som et lite tips for alle filminteresserte, og for meg personlig som en påminnelse i mine stadige angrep på norsk films mangel på kunsteriske visjoner.

 


August 2011 – en lysende måned i norsk film

Ungdomsfilm som fenger ungdom, vellaget sjangerfilm for hele folket og kunstnerisk film som sender norske kritikere til himmels –  «institusjonen norsk film» sine målsetninger konsentrert i tre kinopremierer i august. Ikke nok med det; Hodejegerne setter internasjonale salgsrekorder, Oslo 31. august hadde premiere i det gjeve «Un certain regard»-programmet i Cannes, mens Få meg på for faen vant pris for beste manus i Tribeca filmfestival i New York og regissør Systad Jacobsen blir innlemmet i Varietys liste over «ten directors to watch». Vi har gått fra en vinter hvor norsk film var i krise med sviktende besøk og dårlige kritikker til en sensommer hvor norsk film svever på en rosa sky. Dette er den tabloide versjonen vi blir servert gjennom mediene. Men hvor er vi egentlig på vei? Hvordan er ståa i norsk film i 2011?

August 2011 innfrir med glans «norsk films» krav om både børs og katedral – og ikke minst «norsk kultur for ungdom». Dessverre fremstår den aktuelle måneden som hva norsk film kunne vært – og ikke hva norsk film er! August synliggjør mulighetene som finnes i dette bortgjemte filmlandet. Måneden lyser opp som den eneste stjernen i et mørke av middelmådigheter med fåfengte forsøk på å blande viktig tematikk med «comic reliefs» i frykt for å ikke kjede «det dumme publikummet» som ser på lett underholdning som filmmediets eneste kvalitet. Der en film som prøver å ta pulsen på klasseskiller i det moderne Norge ender opp med å underbygge stereotypiene, men hvor håndverket tross alt var veldig godt og så var det jo veldig morsomt da puddelen slikket på en dildo, der en film om den skitne og lite etiske kulturen i ukebladsbransjen handler mest om hvor lik Ingar Hegle Gimle var Sven O. Høiby, der en alvorlig bok om en drabantbys vanskelige overgang fra tegninger til mennesker og et barns oppvekst der faren tar på seg barnsrollen blir til en film hvor det folk husker er at Sven Nordin var mye naken og morsom.

Ikke det at en filmadaptasjon av en roman nødvendigvis skal gjenspeile hele romanen og dens lynne, men sammeligningen med litteratur er ypperlig til å understreke norsk films redsel for alvor – og ikke minst problemer med å anerkjenne film som et selvstendig kunsterisk medium. Norske filmer som  adapterer norske romaner fremstår som et tilbud som kunne hett » Den siste revejakta for Dummies«. Litteraturen er for innsikt, mens filmen er for underholdning – slik har det blitt her i Norge. Vi ser ingen norske filmer – adaptasjoner eller ikke – som våger å utforske filmmediets muligheter til å fortelle noe på en unik måte. Ingen spennende narrative grep eller særegne visuelle uttrykksformer. Vi ser kjente fjes innvikles i en problemtikk som de kommer seg overraskende lettvint ut av, vi glemte i 1 time og 23 minutter at film kan gi en utvidet og annerledes opplevelse gjennom form og stil, vi lo litt av noen fiffige kommentarer, følte tendenser til frysninger i en scene mot slutten og hvis vi tenker etter så sa den jo faktisk litt om oss nordmenn, setene i salen var litt vonde og en sjokoladerull til 33 kroner var godt, men forsvant fort. Norsk films dyrkelse av middelkulturen hvor man skal le og felle en liten tåre, men viktigst av alt komme oppstemt ut av kinosalen, er ikke noe nytt perspektiv i den akademiske disiplinen «å redegjøre for hva som er dårlig med norsk film og stille spørsmål om hvem som har skylden». Denne tendensen har blitt slått fast her på Montages, av Aksel Kielland i Vagant, av skuespillerspiren Espen Kloumann Høiner i Dagbladet og av filmviter Gunnar Iversen, m.fl. En tendens som fordummer norsk film, men som gjør at folk synes det er helt ålreit å gå på norske filmer på kino.

Det evige dilemmaet mellom børs og katedral behøver ikke bety et møtepunkt i Peppes Pizza som norsk film prøver på, ei heller en burger uten løk med ekstra ‘thousand island’ og østers med maldonsalt. August 2011 har vist at vi også i Norge kan servere kvalitetsburgere og skalldyr med fokus på smak og ikke som en øvelse for hvordan man kan differensiere seg fra «folket». I tillegg har vi klart å utfordre ungdommen til å bytte ut grandiosa’n med ‘pizza originale’ – som faktisk har litt innhold.

Jeg, personlig, er ikke over meg av begeistring for Hodejegerne. Hovedankepunktet mitt er en tam og platt opprulling av filmens konflikt. Men filmen er allikevel svært stødig som en sjangerfilm og serverer en heseblesende katt og mus-lek i et høyt tempo og elegant filmspråk. Den har intense og spektakulære actionscener og humor med ekstra snert. Produksjonen bærer ikke preg av å være «billig» og «amatørmessig», den ser derimot «profesjonell» og påkostet ut, noe som for store deler av kinopublikummet er svært tilfredsstillende og gjør filmen til et likeverdig substitutt for den dominerende Hollywood-filmen. Noe de imponerende besøkstallene hittill er et synlig bevis på.

Oslo 31. august har hatt en enorm hype rundt seg. Filmen hadde premiere i «un certian regard»-programmet i Cannes, en sjeldenhet for norke filmer og den har fått panegyriske kritikker av hjemlig presse. Men sist men ikke minst; den er «wonderboyen» og «redningsmannen» Joachim Trier sin etterlengtede andrefilm. I mine øyne innfrir filmen de store forventningene. Filmen har en filmatisk visjon – den er et helhetlig konsept. Der det visuelle uttrykket er bevisst valgt for å matche filmens stemning og historie. Den har et filmatisk uttrykk og form som er forplantet i filmhistorien. Den kunne ikke blitt fortalt gjennom et annet medium. Den har en innramming som løfter filmens helhet og utvider dens mening. Den er direkte og naken. Den viser i små subtile glimt enn innsikt i vår tidsånd, i Oslolivet i 2011. Den viser i fullt alvor hvordan det kan føles å ha problemer i et bekymringsfritt samfunn. Den viser vart kontrasten mellom det å ønske forståelse, omsorg og hjelp og det å drømme om å leve av iskrem en hel dag. Den gir deg et innblikk i hvordan det kan være å føle meningsløshet i et samfunn fullt av muligheter. Den viser kompleksiteten i menneskelige strukturer. Den viser det irrasjonelle i menneskets følelser. Den får deg til å gruble på hvem vi er og hvem vår neste er. Den er poetisk i sitt elegante filmspråk. Den er så vellaget og velspilt at den unngår unødvendige distraksjoner. Det er filmens form og hvordan den er fortalt som gjør den så bra. Den setter spor i deg.

Disse to filmene skiller seg ut fra ‘gode historier’ som er pregløst, overfladisk og sømløst fortalt. Jeg har lyst til å trekke frem noe Kalle Løchen for ca et år tilbake uttalte i Vagant; «Veien mot en bedre film starter med å innse at alle historier er fortalt. Det handler om å fokusere på hvordan du vil fortelle den». August 2011 viser veien for norsk film – der ulike former blir rendyrket, der kunstnerisk film ofrer markedshensyn og der publikumsfilm er film som film. Og der ungdommene engasjerer seg i tematikk og ikke Peter Stormare som klovn.

Rekk opp hånda alle som er lei av Peppes Pizza!

 


Få meg på for faen – eller skal vi si «Fucking Skoddeheimen»?

Få meg på, for faen er sjarmerende, småmorsom og litt viktig. Den har fått smålunken kritikk her hjemme – noe overraskende spør du meg. Kanskje er det grunnet de store forventningene etter suksessen ved Tribeca-festivalen i New York. Men vi bør ikke være overrasket over den positive oppmerksomheten filmen har fått i utlandet – da først og fremst i USA. Filmen trykker på mange av de rette knappene for internasjonal interesse. Vi hjemme i Norge føler kanskje filmen fremstår som en litt lettere utgave av Fucking Åmål. Men likhetene de to filmene bærer er svært markante og representerer egenskaper i ungdomsfilm som vi sjelden ser så direkte i amerikansk film – men som vi allikevel vet at de tørster etter også på andre siden av dammen!

Systad Jakobsen trykker først og fremst på knappene for ”det kontroversielle” og «det eksotiske». ”Filmen var da ikke særlig kontroversiell, tenker du vel nå”. Nei – kanskje ikke. Særlig ikke om man sammenligner med rå, realistiske filmer som Pianolærinnen eller Den frie vilje, eller mer ekstreme filmer som Sansenes rike og Shortbus. Men Få meg på, for faen er pakket inn et svært uskyldig og tilgjengelig filmspråk – den fremstår som en helt vanlig ungdomsfilm. Med det møter den en helt annen målgruppe, samtidig som den fremstår som mer uskyldig – eller skal vi si tilforlatelig? Da føles det brått mer spesielt med erigerte peniser, nakne ungdomspupper og en såpass direkte og åpen tilnærming til kvinnelig ungdomsseksualitet. ”Jeg kjeda meg på jobb og fikk lyst til å rugge på en myntrull” er selv i norsk sammenheng en kommentar man blir overrasket over. Filmen er gjennomgående uredd og direkte i sin omtale av seksualitet, som for oss nordmenn gjør filmen mer frigjort enn naken kropp i seg selv. Og vi er jo alle klar over amerikanernes moral i forhold til seksualitet i visuelle medier – med det må jo denne filmen få en viss oppmerksomhet når den blir vist der borte.

Skandinavia – da i særlig grad Sverige – har i USA et rykte for å være svært liberale i forhold til seksualitet – spesielt i forhold til unge kvinner. Fra Bergmans En sommer med Monika, til de mer kontroversielle Jag er nyfiken-filmene på 60-tallet som inngikk i en trend med svenske filmer som krysset grenser hva gjaldt seksualitet. En trend som fikk stor oppmerksomhet i USA hvor begrepet «den svenske synden» dukket opp. Begrepet spilte på svenskenes frigjorte og umoralske syn på seksualitet. En periode ble svenske filmer i USA nesten synonymt med porno. De senere år har vi nevnte Fucking Åmål som på tross av mange andre opplagte kvaliteter likevel er mest kjent grunnet lesbisk kjærlighet blant ungdommer.

Få meg på, for faen (Turn me on, goddammit) har en rå og direkte tittel og grunnet sitt opphav i Skandinavia skaper det en interesse i dobbeltmoralske Amerika – hvor kropp og sex virker superviktig, men som allikevel må skjules. Få meg på, for faen er akkurat kontroversiell nok til å innfri amerikanernes forventninger om oss som frigjorte og liberale, og den er akkurat kontroversiell nok til at den blir anerkjent for å utfordre synet på unge kvinners seksualitet. Men – sist, men ikke minst – den er ikke kontroversiell at den skremmer vekk moralsk indignerte amerikanere. Den innfrir et kriterium som er vanlig å ta i betraktning i forhold til Oscar-prisen for beste fremmedspråklige film; Filmen må skille seg fra amerikansk film, men for all del ikke for mye!

Fucking Skoddeheimen.
Likhetene mellom Systad Jacobsen sin film og Moodyssons Fucking Åmål er åpenbare. Jentene i Få meg på, for faen hater den lille bygda Skoddeheimen som de bor i. De snakker ikke om annet en å komme seg vekk – helst til Oslo eller USA. Videre kan skildringene av ungdomsfester og seksualitet sammenlignes. Fucking Åmål er etter min mening en langt bedre film og har oppnådd en mye større suksess enn Få meg på, for faen noen gang vil. Men Systad Jacobsen benytter seg av et annet grep, som utlendinger ofte setter pris på. Der Åmål virkelig ser ut som et «høl» er Skoddeheimen idyllisk plassert mellom fjell og fjorder på vestlandet. Nettopp det Norge som utlendingene ser i turistbrosjyrer og som de synes er slående vakkert. Filmen blir da en eksotisk reise inn i vakre omgivelser. Så har da også filmen blitt en vakker film. Men filmen innfrir med det på mange måter bilde utlendinger har om oss nordmenn – og det er da som regel tilfredsstillende når produktet møter forventningene. Dette eksotiske elementet vil sammen med filmens kontroversielle sider gjøre at filmen vil få oppmerksomhet rundt om i verden.

Agnes og Elin i "Fucking Åmål"

Sammenlignet med Fucking Åmål så er Få meg på, for faen riktignok langt i fra like original og hardtslående. Kritikkene her hjemme har også påpekt at filmen er for «liten» og «lett». Men vi skal ikke undervurdere at denne filmen også er ”litt viktig” i sin ufarliggjøring av ungdomsseksualitet, måten den viser en kvinnelig seksuell drift – på en måte vi kun forbinder med menn (j.fr seansen i butikken!!) og i tillegg viser filmen på en sår og varm måte hvordan det kan være å bli utstøtt i et lite lokalsamfunn.

Filmen fikk kanskje en for stor hype for sitt eget beste etter suksessen i New York, men utefra sine forutsetninger vil jeg kalle den vellykket. Utefra publikumstall vil jo alle kalle den vellykket – og det er jo bare hyggelig. At ungdommer skulle strømme til kinoene for norske filmer var jo helt utenkelig for 10 år siden. En slik kombinasjon av humor, tilgjengelig filmspråk og viktig tematikk er jo kanskje da det beste for norsk ungdomsfilm. Da får det heller være at vi voksne synes filmen er litt for lett, liten og overfladisk.


En hyllest til Bjørn Floberg – en fortjent vinner av Amandas ærespris!

Floberg nevner i sin rotete, men sjarmerende, takketale noe om intensitet i film, og er det en norsk skuespiller som gjennom sitt skuespill, sine ansiktsuttrykk, sine blikk og særegne stemme makter å tilføre en filmscene en stor grad av intensitet, så er det Bjørn Floberg. Kanskje best uttrykt gjennom hans evne til å spille skremmende og truende. Floberg har også lang erfaring fra teatret og han spiller med en så stor autoritet at han kan hviske slik at hele Nationaltheateret kan høre han klart og tydelig. Intensitet, autoritet og egenart er tre begreper som kan beskrive Bjørn Floberg som skuespiller. Med nesten 40 spillefilmer bak seg har han preget norsk film i over 20 år og er med det en verdig vinner av Amandas Ærespris!

Minneverdige filmroller av Bjørn Floberg;

– Faren til Herman i filmen Herman

– Ove Rolandsen i Telegrafisten

– Vaktmester Wiik i Ti kniver i hjertet

– Stand-up-komikeren Stig i Hører du ikke hva jeg sier

– Ustabile Jon Holt i Insomnia

– Dinas far i Jeg er Dina

– Grant i Salmer fra kjøkkenet

– Fryktinngytende Jarle i Uno

– Hamre i Varg Veum

– Sleske og usympatiske Rune Jensen i En ganske snill mann


«Bambieffekten» – bli med på en annerledes hyttetur i sommer!

For første gang på flere år har vi i år norske kinopremierer i juli! I skyggen av den potensielle publikumssuksessen Hjelp, vi er i filmbransjen har den smalere lavbudsjettsfilmen Bambieffekten premiere samme dag – 29.07. Litteraturviter Øystein Stene debuterer som regissør med denne filmen. Stene er for meg først og fremst et kjent navn som skribent for Rushprint hvor han har kommet med mange gode artikler og meninger om norsk film.

Filmen har et veldig interessant utgangspunkt; Veronica og Cecilie, spilt av Viktoria Winge og Julia Schacht, møter hverandre på internett og bestemmer seg for å ta selvmord sammen. De drar til en hytte ved sjøen for selve gjennomførelsen og i stedet for å skrive et avskjedsbrev vil de heller dokumentere sine siste dager på video. Etter hva jeg har forstått er det nettopp den filmen vi ser, og filmen får med det et slags meta-aspekt. Samtidig som den har en hjemmevideo-estetikk, og forhåpentligvis en annerledes og mer levende tilstedeværelse av karakterene foran kamera. På mange måter benytter Stene seg av virkemidler fra «found footage»-subsjangeren, men her utspiller det seg heller en dramafilm, snarere enn horror som jo er mer typisk for sjangeren. Nå vet jo ikke jeg om de tar selvmord eller ikke – så om det faktisk fremstilles som «found footage» eller ikke vet jeg ikke, men sjangerens virkemidler er hvertfall tilstede i filmen.

Dette er et kunstnerisk spennende og annerledes prosjekt i norsk kontekst. Med den store andelen lavbudsjettsfilmer som produseres i Norge om dagen er det disse mindre og eksperimentelle filmene jeg håper vil blomstre. Dessverre har det til nå heller vært motsatt – hvor det kommersielle og enkle har vært fokuset i lavbudsjettsfilmene. Jeg føler denne filmen følger opp en film som for eksempel Exteriors (som jeg dessverre ikke fikk sett) og forhåpentligvis vil vi se flere slike «annerledesheter» i norsk film fremover! Jeg gleder meg til å se denne mindre lystige sommerfilmen, og håper den lykkes!

Trailer


Trailer til «Oslo 31. august»

Vg lanserte i dag traileren til Joachim Triers nye film som snart vises i Cannes: Trailer til Oslo 31. august

To klipp er også lansert på Cannes-festivalens hjemmesider;

Klipp 1

Klipp 2

Da er det bare å følge med videre på mottagelsen filmen får der nede! Det blir veldig spennende!


Arild Kristos «Eddie & Suzanne» (På Cinemateket tirsdag 10/5)

Den legendariske fotografen og filmskaperen Arild Kristo lagde kun én langfilm, «Eddie & Suzanne» (1975), men er minst like kjent for sine unike kortfilmer «Kristoball» og «Undergrunnen». Filmene har blitt restaurert og ble forrige uke utgitt på dvd og presentert på Cinemateket sammen med åpningen av en fotoutstilling som nå utstilles i Filmens hus. Som fotograf er han spesielt kjent for å fange mellommenneskelige sitausjoner på sitt dramatiske høydepunkt, med en spesiell evne til å fange ansiktsuttrykk og følelser. At hans interesse ligger i det fotografiske er lett å se også i filmene hans, derfor er det også spesielt tilfredsstillende at de nå nyrestaurerte kopiene ser helt fantastiske ut – her har det blitt gjort en meget god jobb av folka på Nasjonalbiblioteket!

«Eddie & Suzanne» er kjent som Norges «Bonnie & Clyde», likhetene ligger både i filmenes tittel og handling. Filmen er riktignok ikke like etisk problematisk som Arthur Penns romantisering av vold og kriminalitet. Eddie har sittet i fengsel i flere år med flere forskjellige dommer. Filmen åpner med at Eddie blir sluppet ut på prøve etter god oppførsel og han er så heldig å få jobb ved en bensinstasjon i en svensk småby. Den lille byen blir styrt og overvåket av en svært autoritær og streng politimester. Han har en kjær datter, Suzanne, som blir sterkt overbeskyttet og straffet hardt for de minste overtramp. En dag sniker hun seg ut på diskotek og møter Eddie, det er kjærlighet ved første blikk og Suzanne får en følelse av frihet – en frihet hun ønsker å opprettholde tross farens strenge regime. Da politimesteren finner ut at hun er sammen med (eks)kriminelle Eddie tenner han på alle plugger og sperrer Suzanne inne. Hun og Eddie klarer og rømme og drar ut på en «road-trip» gjennom Europa. Politimesteren sender ut en etterlysning og dramaet er satt der de i utgangspunktet uskyldige er på flukt gjennom kontinentet.

Med «Eddie & Suzanne» ser vi tydelig at Kristo både er inspirert av modernistiske strømninger i Europa, men også av den amerikanske popkulturen. Dette i kombinasjon med hans utsøkte teft og interesse i bilder og billedkomposisjon gjør filmen unik i norsk sammenheng! Kjærlighetshistorien i filmen er nesten utelukkende fortalt med bilder, det er veldig lite dialog og dialogen hører vi ofte bare som mumling i bakgrunnen. Vi blir ikke kjent med karakterene og på den måten er de helt flate projeksjoner. Men de er universelle og noe alle kan kjenne seg igjen i, det er kjærligheten, friheten og den følelsesmessige tilknytningen vi følger – Eddie og Suzanne kan være hvem som helst. Kristos minimale fokus på dialog resulterer også i at skuespillet til tider er veldig dårlig, spesielt av Yvonne Sparrbåge som spiller Suzanne. Farsfiguren, som danner filmens problematikk, er overdrevet og overtydelig, men spiller samtidig med en troverdig kraft. At han er overdrevet er ikke noe problem i denne filmen, han passer godt som en kontrast til den frie kjærligheten mellom de unge og han setter filmens tematikk virkelig på spissen – noe som gir den en slags forenklet gjennomslagskraft. Tematikken er jo typisk for 60- og 70-tallet og handler om den store generasjonskløften og ungdommenes behov for opprør og frihet. Som både gjelder på familienivå gjennom foreldre/barn, men også på et samfunnsnivå hvor lover, regler og en undertrykkende makt neglisjerer livsglede og frihet. Filmen mangler dybde, og kan sies å være svært enkel og overfladisk, men gjennom sin stiliserte og drømmeaktige form føles filmopplevelsen allikevel kompleks og måten han viser den enkle historien gjør at filmen forteller mye mer enn andre filmer som tilsynelatende kanskje har mer dybde. Kristo mente selv at man skulle se filmen som en allegori – og det er nettopp følelsene og stemningene han makter å skape som gjør at den enkle historien og de enkle karakterene fungerer som symboler på noe mer og større!

Filmens nydelige foto og den gode jobben som er gjort med restaureringen gjør at filmen tidvis nesten ser helt ny ut, og lite minner om at den er over 35 år gammel. Den har modernismens stillstand og drømmebilder og popkulturens «coolness», noen små svakheter her og der gjør at filmen ikke får helt toppkarakter av meg, men hadde jeg operert med karakterer ville den vært på nest øverste hakk. Jeg anbefaler derfor alle til å se den på Cinemateket tirsdag 10. mai for å se den på stort lerret. Ellers er den utgitt på en fin dvd-utgave hvor du også får med tre kortfilmer i tillegg til dokumentaren «Arild Kristos verden».


«Tørres Snørtevold» (Tancred Ibsen, 1940)

(TEKSTEN INNEHOLDER SPOILERE)

Andre halvdel av 1930-tallet regnes som en gullalder i norsk film. Tancred Ibsen var vår største og mest produktive regissør i denne perioden, mens Rasmus Breistein på slutten av sin karriere også gjorde seg sterkt bemerket i ‘Gullalderen’. I 1940 fulgte Ibsen opp store suksesser som Fant (1937) og Gjest Baardsen (1939) med nok en stor publikumssuksess Tørres Snørtevold. Nok en gang med datidens store stjerne, Alfred Maurstad, i hovedrollen. Filmen ble en stor suksess og det ble laget en remake i både Sverige og Danmark.

Tørres Snørtevold (Alfred Maurstad)

Filmen er løst basert på Alexander Kiellands roman Jacob og handler om den fattige bondegutten Tørres. Hans familie blir fratatt hus og hjem da den mektige og rike konsulen Krøger ønsker seg et sommersted på landet. Unge Tørres reagerer kraftig på urettferdigheten og drar til byen for å søke hevn og for å selv bli rik.

Tørres får seg jobb i en forretning, noe som blir starten på en reise oppover i makthierarkiet i byen. I rekordfart kommer han seg opp og frem ved bruk av buisness-teft, sjarm og ikke minst kynisme. Han gjør aldri noe direkte ulovlig, men han utnytter alle muligheter han har til sin fordel. Han spinner kollegene og konkurrentene sine rundt lillefingeren, blant annet lar han tre forskjellige damer tro at han er deres, slik at han får nødvendig hjelp av dem. Til slutt klarer han også å utfordre den mektige konsul Krøger. Han møter først mye motbør der han uredd stormer inn i byens næringsliv uten respekt for de høye herrer, men til slutt blir han hyllet som genial og en ”self-made man” som kom til byen med to tomme hender og endte på ’tindenes topp’ som de kaller det.

Mektige Krøger

Men dette er ikke historien om hvordan den fattige bondegutten glemmer hvem han er og hvor han kommer fra når han får penger og makt mellom hendene. Han blir ikke grisk og maktsyk, ei heller like ignorant og kynisk som Krøger og andre mektige mennesker. Mot slutten av filmen holder Tørres en tale for byens mektige mennesker hvor han forklarer for dem hvordan han klarte å komme seg opp. Han sier han lærte av dem hvordan det er forfengelighet, dobbeltmoral og kynisme som skulle til for å komme seg frem. Et lite utsnitt av talen:

Som liten gutt lærte jeg av min far og mor, som jo er noen enfoldige mennesker, at jeg i dagligen og på all min ferd skulle beflitte meg på å utvise ærlighet, godhet og gudfryktighet. Men av dere lærte jeg snart at det klarer seg så inderlig godt med å vie disse ting oppmerksomhet bare en dag i uken. De andre seks dagene, det forstod jeg snart, gjaldt det på en uangripelig måte å tilvenne seg nestens gods i størst mulig utstrekning. For dere har lært meg den store sannhet at pengene, det er vår alles herre!

Tørres holder tale

Hans ferd frem var kun et spill, og filmen fremstår med det som en satire over systemet og kapitalismen. Landet styres av kyniske folk, da det er det som skal til for å komme seg frem og bare man har penger kan man komme dit man vil. Tørres ønsket kun å gi dem en lærepenge og fremstår med det som en moralens vokter og gjennom hans avsluttende tale får filmens underliggende satire en skikkelig ’punch-line’ hvor moralen hamres inn i de andre karakterene i filmen og tilskuerne som ser filmen.

Tørres Snørtevold, eller T. Vold, etter at han lærte viktigheten av forfengelighet-

Tørres sammen med hushjelpen Bertha som han får god kontakt med underveis.

Filmen er en fornøyelig affære og Tørres Snørtevold (eller T. Vold som han kaller seg etter hvert for å passe bedre inn) er sprudlende og godt spilt av Alfred Maurstad. Vi møter også en ung Wenche Foss i hennes aller første filmrolle. Filmen er tradisjonell og klassisk fortalt – vi har en protagonist med et tydelig definert mål og vi følger hans vei mot toppen, før vi får en ’happy ending’, som også har en liten tvist som gjør at Tørres fremstår som en utelukkende god person. Men den nevnte politiske satiren i filmen gjør at filmen skiller seg noe ut fra andre norske filmer fra denne tiden, og selv om filmestetikken og skuespillet er noe datert vil tematikken aldri bli helt død. Det jeg vil trekke frem som filmens største styrke, i tillegg til Maurstads fortreffelige rolle-besetning, er hvor godt og drivende filmen er fortalt. Et godt materiale er klippet sammen til en film med høyt gir og god dramaturgi som gjør filmen både underholdende og engasjerende. Klipp og replikker sitter godt, og det er ingen ‘dødtid’ i filmen. Filmen er fortalt svært effektivt og har et tempo og driv som ligner amerikanske storfilmer fra samme tid.

Wenche Foss i hennes første filmrolle

Derimot er jo filmen veldig enkel, som det meste av andre filmer fra samme tid, og sett opp mot nyere film blir jo da filmen veldig lett, overflatisk og urealistisk. Dette gjør at jeg ofte ikke setter disse gamle filmene særlig høyt. Som regel er de jo også veldig kjedelige visuelt og stilmessig – slik som Tørres Snørtevold også er. Men med disse premissene på plass, og hvis man ser den i sammenheng med filmer fra samme tid, så er Tørres Snørtevold en anbefaling. Du skal i hvert fall ikke være redd for å kjede deg – filmen er underholdende, har et fortsatt viktig budskap og Maurstads skuespill er svært fornøyelig.