«Svik» – en helbom og kalkun, men ikke helt uinteressant i norsk sammenheng!

Svik (Gundersen 2009) har så store mangler på manussiden og når det gjelder skuespillerinstruksjon at den ikke fungerer som en engasjerende film. Filmen bygger ikke opp noen karakterer vi får noen form for engasjement med og plot’et er så dårlig kommunisert til tilskueren at det er vanskelig å få med seg hva filmen handler om og hvilke karakterer som gjør hva og hvem som er onde og gode. Da er det vanskelig å bli engasjert i historien og i filmen. Filmen ble jo også totalslaktet når kom og ble sett av bare litt over 6000 på kino.

Men når det er sagt så har filmen noen kvaliteter som gjør filmen helt unik i norsk sammenheng. Rent estetisk er filmen helt nydelig og utrolig gjennomført. Den er storslått og ser rett og slett smashing ut. Filmen er helt tydelig forsøkt laget som en film noir-pastisj – og er rent stilmessig vellykket! Scenene fra de røykfylte lokalene og med filmens femme fatale – i Aqua-Lenes skikkelse – syngende og dansende på scenen er stemningsfulle og gir følelsen av å se en amerikansk film noir-klassiker. Karakterenes sinnsstemning og skuespill minner også svært mye om Hollywood-filmene fra 1940-tallet – og da særlig noir-filmene. Filmen er faktisk skremmende lik i handling og stemning som Casablanca. Store deler av handlingen i Svik foregår på utestedet Club Havana hvor mye skittent spill foregår mellom kyniske og griske menn under krigen, på samme måte som Humphrey Bogarts kneipe i Casablanca. Faktisk foregår det også et form for trekantdrama i Svik som i Casablanca. Jeg mener dette også sier noe om ambisjonsnivået Haakon Gundersen (som faktisk har produsert, regissert og skrevet filmen alene) har hatt med denne filmen – det har vært skyhøyt. Og det har jo dermed også gitt han enorm fallhøyde – og han har jo virkelig falt til de grader mtp mottakelse og publikumsoppslutning. Men hele denne filmen oser enorme visjoner og ambisjoner sammenlignet med mye annet vi ser i norsk film, og det føler jeg man burde gi han ros for! Jeg skal ikke glemme at filmen faktisk er helt mislykket, men jeg synes han fortjener ros for forsøket. Og hvilket format han har forsøkt seg på – vi snakker her om en film spilt inn med amerikanske, tyske og norske skuespillere, laget som en hyllest til Hollywoods gullalder, samtidig som filmen forsøker å belyse hvor mye skittent spill som foregikk blant nordmenn og Norsk Hydro under okkupasjonen. Filmen er fortalt som et flashback av en amerikansk frue fra Bel Air – og allerede i den fortellermåten føler jeg ikke den ligner noe annet vi ser i norsk film, den har fortellerformen til en amerikansk storfilm. Herr Gundersen har jo selvfølgelig tatt seg vann over hodet og dermed bomma, men i en ellers ambisjonsløs norsk filmbransje (selvfølgelig noen unntak her) synes jeg det er moro at noen prøver noe nytt og går andre veier. Jeg gir deg ros for forsøket Gundersen!

Ta en kikk på disse bildene fra filmen så ser dere at han har noe for seg når det gjelder foto og estetikk! Nydelige bilder og unikt i norsk sammenheng!