Ujevn Knerten-oppfølger

Det er alltid en stor og vanskelig utfordring å følge opp en stor suksess og ”Knerten gifter seg” har absolutt stor fallhøyde når den skal følge opp suksessen fra den første ”Knerten”-filmen. Den første filmen var sprudlende og energisk og overrasket med gode skuespillerprestasjoner – og da i hovedsak med Adrian Grønnevik Smith som filmens hovedkarakter Lillebror. Han er virkelig et funn og sjarmerte meg i senk med hans naturlige og til tider spesielle skuespill – enkelte ting virket nærmest improvisert. Spenningen rundt animasjonen av selveste Knerten var også stor foran den første filmen – den innfridde og endte også opp med Amanda for beste visuelle effekter. Foran film nummer to er alt dette allerede på plass og filmen er nødt til å imponere på andre områder. Der den første filmen på mange måter ikke hadde noen historie utenom at familien skulle tilpasse seg i deres nye liv på landet er film nummer to mer avhengig av en god historie. Den første filmen spilte mye på humor og hadde flere hysteriske digresjoner som Vivian Løkkeborgs karakter, fars underbukser og de skumle jentene som helt åpenlyst var konstruert etter tvillingene fra Ondskapens Hotell. Etableringen av et forhold mellom Lillebror og Knerten var også en essensiell faktor med filmen. Poenget mitt er at filmen ikke var avhengig av en god historie, den trengte mer bare å etablere et univers og med det i tankene kunne filmen ta seg store friheter i forhold til humor og ”sketsjer”. Noe den lyktes særdeles godt med!

”Knerten gifter seg” baserer seg jo selvsagt på en historie fra Anne Cath. Vestlys bøker, men selv om bøkene er strålende er det ikke selvsagt at overgangen til film blir vellykket. Denne gangen handler det altså om mor som havner på sykehuset fordi hun blir påkjørt og Lillebror som etterforsker hvem som kjørte på henne. I tillegg til at Knerten møter sin Karoline som er Vesla sin søte kvist. Martin Lund har tatt over regipinnen (baddumbush) etter Åsleik Engmark til denne filmen og han har klare intensjoner om å gjøre filmen mer filmatisk, bildevakker og poetisk. Filmen er mer melankolsk og rolig enn sin forgjenger. I utgangspunktet er jeg positiv til en slik vending, da det harmoniserer bedre med opphavsbøkene. Men filmen prøver samtidig å ta vare på den sprudlende humoren fra forrige film og prøver å lage en barnevennlig spenningskrim rundt Lillebrors etterforskning. Jeg føler filmen lider under at den prøver å kombinere disse tre elementene. Filmen og dens stil føles ikke helstøpt og de forskjellige elementene drukner på en måte i hverandre. Isolert sett har den fine og poetiske øyeblikk og har av og til humor på nivå med film nummer én. Men samtidig har den også vitser som overhode ikke fungerer og blir flaue – jeg skal ikke røpe hva, men et lite hint; ”snø”.  Filmen prøver også å følge opp sin forgjenger når det gjelder bruk av filmreferanser, men gjentagende western og ”duell”-referanser føles ikke like originalt og morsomt som Vivian Løkkeborg i filmen ”Siv” og de nevnte tvillingene fra Ondskapens Hotell. Alt i alt er ”Knerten gifter seg” dårligere på det ”Knerten” var god på og endringene er ikke helhjertede og gjennomførte nok til at de virkelig bidrar med noe nytt. Selve historien i filmen synes jeg også blir for platt og enkel – krimhistorien er lite engasjerende for voksne. Jeg er usikker på om den fungerer på barna – barna i salen var stille og konsentrerte så sånn sett virket de engasjerte, men det var overraskende lite latter og kommenterer blant barna. Filmens historie var mer som en typisk barnefilm og manglet det unike og universelle engasjementet film nummer én klarte å frembringe.

Karakterene i filmen har dog beholdt sin sjarm og det var fortsatt veldig koselig å se filmen og leve seg inn i filmens univers. Adrian Grønnevik Smith som Lillebror er fortsatt herlig å følge, men han har ikke et like morsomt manus å jobbe med, og det virker heller ikke som Martin Lund har gitt han like mye frihet som det virket som Engmark gjorde. Romansen mellom Knerten og Karoline er også til tider svært så søt, Samsaya gjør Karoline til en svært sjarmerende kvist! Så det var en trivelig opplevelse å følge filmserien videre, men jeg ble ikke imponert av denne filmen i seg selv og filmens mangel på å klare å balansere humor, melankoli og spenning gjør den til en ujevn opplevelse. De forskjellige følelsene den prøver å frembringe krasjer og drukner hverandre.