Hva har vi i vente? Et blikk på de kommende norske kinofilmene

Norsk filmbransje har alltid en frykt for å lansere filmer på våren og sommeren, så høsten er som regel den viktigste sesongen for norsk film. Den sesongen er godt i gang, men det er fortsatt åtte norske kinofilmer som skal ha premiere denne høsten. Hva har vi i vente? jeg ser her nærmere på syv av disse åtte filmene. Den nye barnefilmen om Elias hopper jeg glatt over.

I morgen – fredag 22. oktober – har en ny norsk ungdomsfilm premiere, den bærer navnet Keeper’n til Liverpool og er regissert av Arild Andresen som tidligere har regissert ungdomsserien Gutta Boys som gikk på Nrk i 2006. Jeg har ingen kjennskap til den serien så Andresen er et helt nytt bekjentskap for meg.

Film omhandler 13 år gamle Jo Idstad, en redd og nervøs gutt som møter kjente problemstillinger fra ungdomstiden. Filmen virker som en rimelig velkjent affære hvor en litt ukul gutt blir forelsket i klassens fineste jente og klassens bøller står i veien for å kapre drømmedama. Men når det skal sies så ser filmen ut til å være frisk og med mange drømmeaktige elementer. Det virker som filmen foregår mye inne i hodet på Jo Idstad. Et grep som muligens kan være litt spennende. Filmen har også fått gode kritikker – utelukkende 4’ere og 5’ere av landets største aviser. Så det er nok en vellyket film med en sjarmerende hovedkarakter og god humor. Men jeg kan ikke si at filmen frister meg til å invistere en 100-lapp og en kveld på å se den på kino. Den er sikkert god underholdning, men er nok veldig lite interessant.

Allerede uka etter har den neste norske filmen premiere og det er den mye omtalte Trolljegeren, produsert av John M. Jakobsen fra Filmkameratene (Max Manus, Hodet over vannet, Veiviseren etc.) og regissert av debutant André Øvredal.

Dette er jo en såkalt mocumentary om troll her til lands. Det var i starten mye hemmelighetskremmeri rundt denne filmen, som det jo skal være med filmer i den sjangeren. Men den har allikevel åpnet alle kortene og er for det norske publikum fullstendig åpen på forhånd om at dette er ren fiksjon. Etter ryktene er denne filmen allerede solgt til over 40 land utenfor europa, inkludert USA og vi skal vel ikke se bort i fra at noen der borte tar denne «dokumentaren» for god fisk 😉 Stil og formmessig ser filmen ut til å ligne mye på 90-tallssuksessen The Blair Witch Project, men som vi ser av traileren vil denne filmen vise seg å være mye mer eksplisitt – og da i motsetning til The Blair Witch Project – basere seg mye mer på spesialeffekter og monstre/troll. I norsk sammenheng ser disse spesialeffektene ut til å skille seg stort fra noe vi har sett tidligere. De ser rett og slett veldig bra og underholdende ut – og ikke minst virker skaperne av denne filmen å være svært ambisiøse. Jeg har inntrykk av at denne filmen sikter seg vel som mye mot et internasjonalt publikum som oss nordmenn. Både med tanke på bruken av sjanger og effekter, men dette med mytologien rundt troll vil nok ha stort internasjonalt appell. Jeg er rett og slett veldig spent på hva dette vil vise seg å være – jeg er like åpen for at den kan vise seg å være en gedigen flopp som at det kan være fantastisk. Noe som uansett er sikkert er at dette er et unikt prosjekt i norsk filmhistorie og noe som vil bli husket!

I forrige innlegg her på bloggen skrøt jeg hemningsløst av Vibeke Løkkebergs film Løperjenten. 5. november kommer altså hennes nye dokumentarfilm Gazas tårer.

Under bombingen av Gaza vinteren 2009 ble ikke internasjonal presse sluppet inn i Gaza, så det har kommet minimalt med bilder og dekning fra innsiden på Gaza fra den perioden. Det var jo to norske leger som sto for informasjonen som kom til vesten. Vibeke Løkkeberg har altså ikke selv vært i filmet på Gaza, da filmens bilder er fra den perioden da Gaza ble bombet. Men hun har i samarbeid med Gazas befolkning fått i stand denne filmen. Hun har blitt tilsendt bilder fra Gaza og satt dem sammen til en dokumentarfilm på 1 time og 23 minutter. Som vi ser fra traileren er dette de palestinske barnas historie om hvordan de opplever krigen og den urettferdigheten de har blitt utsatt for hele sitt liv. Jeg synes det er veldig fint og interessant at vi vil bli fortalt denne historien/filmen gjennom barns øyne da jeg synes det er et avgjørende aspekt ved konflikten mellom Israel og Palestina. Hvordan kan man forvente at barn som hele livet sitt har levd i «fangenskap» og undertrykkelse av Israel skal kunne ha en forsonende holdning mot Israel? Barna kan på en side representere håpet i denne konflikten, da de kan se ting med nye øyne og da de selv ikke var født ei heller kan ha noen innsikt i konfliktens kjerne. Men for de palestinske barna på Gaza vil all deres innsikt dreie seg om en fiende som undertrykker dem og holder dem i fangenskap – og sånn sett er kanskje forsoning enda mer fjernt for dem enn det noen gang har vært? Nok om mine tanker rundt denne konflikten – men jeg gleder meg (kanskje feil uttrykk, men dere skjønner hva jeg mener) til å se denne filmen da det er en konflikt som engasjerer og den omhandler barna – som jo kanskje er det viktigste elementet i dagens konflikt. Jeg håper også at Løkkeberg vil videreføre dette comebacket med nye filmer 😉

Samme dag har en helt annerledes norsk film også premiere, nemlig komedien Sykt Lykkelig, regissert av Anne Sewitsky, som også er en debutant med langfilmformatet, og med sjarmerende Agnes Kittelsen (Tikken Manus i Max Manus) i hovedrollen.

Min første tanke når jeg ser denne traileren er at dette er norsk film på repeat – en ny film i norsk films nye rullebåndsproduksjon. Etablert og trygt ektepar som får et vendepunkt da de møter noen nye og interessante mennesker – og med sex som den forløsende faktoren og som det viktigste humoristiske virkemiddelet. Jeg føler jeg har sett det før. Veldig mange som er i samme situasjon som Agnes Kittelsens karakter og hennes mann vil nok gå og se denne filmen og de vil nok le høyt – men med en litt flau tone –  av alle sex-referansene og sex-vitsene. Om de ser filmen sammen vil de kanskje klare å skjule den voldsommen latteren, men om kona drar med en venninne eller to vil nok latteren runge høyt i kinosalen. Sånn sett kan det jo hende at denne filmen tar noe på kornet ved det «kjedelige» norske ekteparet. Det må vel være en grunn til at «alle» kvinner i en bestemt alder synes alt som har med sex å gjøre er skrekkelig morsomt når de ikke er sammen med mannen sin. Jeg har delt kinosal med disse kvinnene mange ganger før, eksempelvis under filmene 37 1/2 og Upperdog. I det minste virker Sykt Lykkelig som en ganske frisk og underholdende film og det kan godt hende den blir bra, men jeg føler bare at jeg har sett dette før – både tematisk, humormessig og estetisk! Men som jeg har vært innom – den vil nok ha et appell hos det norske folk og vil nok bli godt besøkt.

12. november har endelig Bent Hamers nye film, Hjem til Jul, premiere. Den har jeg tidligere ytret mine forventninger til her.

Etter denne julefilmen må vi faktsik vente til juletider før den neste norske filmen kommer på kino. Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, den 17. desember har årets norske storsatsning, Kongen av Bastøy, premiere. Filmen er regissert av Marius Holst (Blodsbånd, Øyenstikker, Ti kniver i hjertet) og har Stellan Skarsgård, Kristoffer Joner og Benjamin Helstad i hovedrollene. Filmen er satt til 1915 og er basert på virkelige hendelser fra ungdomsfengselet på Bastøy – filmen har et meget høyt budsjett og stilles store forventninger til denne filmen. Jeg må si jeg gleder meg voldsomt, jeg tror historien er veldig bra og engasjerende og estetikken fra plakatene ser helt fantastisk ut. Filmen har høyt budsjett, svært dyktige folk og en svært interessant grunnidé og historie – slik at jeg har forventinger om at denne filmen kan overgå det meste vi har sett i norsk films historie. Filmen vil naturlig nok bli satt i sammenheng med Max Manus og selv om jeg likte Max Manus godt, så håper og forventer jeg at denne filmen blir mer filmatisk interessant og imponerende og mer tematisk utfordrene. Jeg gleder meg og er vedlig spent!

På den tradisjonsrike premieredagen 2. juledag har Anette Sjursens nye film Pax premiere. Sjursen slo i gjennom med filmen Min misunnelige frisør fra 2004, en besnærende liten film med en strålende rolle av Bjørn Sundquist. Som da har hun også denne gangen samarbeidet med Lars Saabye Christensen om manuset. Filmen har et opplagt interessant utgangspunkt; et fly styrter mot bakken og vi følger syv mennesker ombord som treffer hverandre under disse dramatiske omstendighetene. Alle har noe de flykter fra, og denne livstruende situasjonen er kanskje heller en begynnelse enn en slutt? Anette Sjursen har fått med seg et norskt stjernelag til denne filmen, deriblant Ellen Dorrit Pedersen, Ida Elise Borch, Kristoffer Joner, Thomas von Brömssen, Anekke von der Lippe, Pia Tjelta og Ane Dahl Torp. Det er vanskelig å vite hva man skal forvente av denne filmen, vi har en relativt umerritert regissør som har hatt en strålende filmidé å jobbe med. Så det lille inntrykket jeg har fått er jo at dette blir spennende, men det er fort en film som kan snuble i klisjeer og begrensede skuespillerkvaliteter. Vi får vente å se. Så fort det kommer en trailer får vi vel vite mer om hva vi kan forvente oss!

Vi har altså en spennende filmhøst fremover! Jeg gleder meg klart mest til Hjem til jul og Kongen av Bastøy. Jeg forventer at en av de filmene vil stå igjen som årets beste norske film!