Adjø, Solidaritet; Wam & Vennerøds undervurderte hovedverk

Man kan si mye om mangt ved duoen Svend Wam og Petter Vennerød, men man kan aldri ta fra dem deres unike glød, pasjon og vilje til å ta i bruk de sterkeste virkemidler til å uttrykke noe gjennom filmmediet! Dette skal de respekteres for, på den annen side har de færreste av filmene deres vært godt gjennomført filmatisk sett. Det er tendenser i de fleste filmene, men muligheten til å virkelig ta filmene på alvor faller som regel gjennom grunnet et ufrivillig morsomt manus og stive og teatralske skuespillerprestasjoner – i tillegg blir ofte de filmatiske virkemidlene vel plumpe. Men jeg liker viljen og engasjementet deres – noe som virkelig mangler i dagens norske filmbransje! Men med én film har de virkelig truffet spikeren og levert en virkelig kraftsalve av en film, nemlig i det som regnes som deres hovedverk; Adjø, Solidaritet fra 1985. Filmen er andre del av deres triologi Sangen om den knuste drømmen, den første filmene var Åpen framtid (1983) og den siste Drømmeslottet fra 1986. Adjø, Solidaritet er triologiens klart sterkeste film, de andre – da spesielt Åpen framtid – lider mer av Wam & Vennerøds velkjente svakheter. Men triologiens tematikk er særdeles spennende og ambisiøs. «Den knuste drømmen» henspeiler da til 68’erne og deres opprør og idolisering av Mao og kommunismen.

Adjø, solidaritet tar for seg et svært ambisiøst prosjekt; den skildrer tre generasjoner i det 68’erne fyller 40. Filmen handler om generasjonskløfter og manglende forståelse dem i mellom, men først og fremst om dobbeltmoral og hvordan kampsaker og engasjement gradvis dør ut med alderen og velstand. Vi møter gamle 68’ere som i det fyller 40 år har mektige stillinger  et samfunn de selv ville styrte. De sliter med indre tanker og problemer grunnet konflikten mellom deres gamle idealer og deres levesett – har de sviktet idealene og feiget ut eller har de blitt klokere med alderen og innsett at de tok feil og at opprørene var til ingen nytte? I filmen blir de gjenlevende kommunistene kroppsliggjort gjennom pasientene ved mentalsykehusene hvor filmens ene hovedperson er overlege. Samtidig som vi følger ungdommenes kamp mellom fascister og pønkere. Dette er tydelige signaler på hvordan filmen prøver å utrykke at kampsakene skiftes, men kampene består. Ungdomsopprør mellom kommunister og kapitalister og mellom fascister og pønkere handler kanskje mer om samhold og tilhørighet enn selve kampsakene? De forskjellige problemstillingene jeg har nevnt her er spørsmål denne filmen tar opp, filmen prøver å vise problematikken fra flere sider – symbolisert gjennom filmens forskjellige karakterer.

Filmen har to klare hovedpersoner, kameratene Atle (Svein Sturla Hungnes) og Eigil (Knut Husebø), som er gamle radikale opprørere med kommunisme som kampsak og Mao som idol. «I dag» er Atle overlege og Eigil en anerkjent teaterregissør og de lever fasjonable liv som ligner gode, gamle kapitalister. De mimrer om gamle dager og drømmer om å reise til Kina, men utenom det er de gamle idealene glemt og de koser seg med sin velstand og «vellykkethet». Gradvis innhenter derimot fortiden dem gjennom deres egne barn som påminner dem om deres egen ungdomstid og ikke minst under Eigils 40års-lag hvor han samler alle sine gamle kamerater til storlsått fest. Dette fører til depresjoner og problemer – med et selvrefleksivt blikk innser de livets meningsløshet og hvordan de har forsømt sine verdier og selv blitt sine egne verste fiender.

Atle og hans ekskone spilt av Jorun Kjeldsby

Eigil koser seg med hummer

Det er denne tematikken som jeg mener er filmens klart største styrke, men filmen er også mye bedre filmatisk gjennomført enn man kanskje forventer av Wam & Vennerød. Det eneste det skorter på er skuespillet i enkelte scener. Thomas Robsahm som spiller Atles radikale sønn minner oss tydelig på at vi ser en Wam & Vennerød-fim og Jorunn Kjeldsby overspiller voldsomt i enkelte scener, men er samtidig veldig god i andre. Ellers spiller de to hovedpersonene tålelig bra og Wenche Foss og Nils Ole Oftebro glimrer i sine biroller! Filmens scenografi er fantastisk, den er veldig ekspressiv og kanskje overdrevet, men den gir filmen temperatur, gnist og tydelighet – og det florerer av symbolikk. Filmen er også veldig bra klippet, den makter å holde et rolig, men gradvis økende, tempo som passer utmerket til filmens manus. Filmen består veldig mye av kryssklipping mellom Atle og Eigil sine hverdager eller kryssklipping mellom Atle og de voksnes situasjon og Atles sønn Fritjof og hans pønker-miljø. Dette er et grep som fungerer meget godt og mening blir skapt i klippingen!

Filmens siste del består av kryssklipping mellom Eigils heidundrandes 40-årsfest og et ungdomsopprør mellom fascister og pønkere. Og jeg må si; filmens siste 40 minutter er noe av det aller beste jeg noen gang har sett av norsk film! Festen er må være tidenes norsk filmfest – den må bare oppleves. Og dette opprøret utvikler seg til å bli veldig dramatisk og består av en fantastisk enkeltscene hvor til og med den mest ihuga Wam & Vennerød-ironiker må bli berørt.

Sist men ikke minst er filmen et herlig tidsbilde av 80-tallet og jappetiden. Bildet av disse gamle 68’erne, som har endt opp som statsråder, banksjefer, overleger osv, som mesker seg med hummer, rekesmørbrød og uhorvelige mengder alkohol sier mer enn tusen ord! Filmen er et avtrykk av en tid, samtidig som den forteller sannheten om alle tider; historien gjentar seg. Gang på gang!

Så ta av deg ironibrillene, glem Harald Eia og gi Wam & Vennerød en skikkelig sjanse! Du vil ikke angre!

Herlig tidsskildring av 80-tallet 😀