Bent Hamer, rykk tilbake til start!

Hjem til jul er historien om en regissør på villspor. Det er umulig å fatte hvor denne filmen plasserer seg i Hamers kunstneriske prosjekt, hva er det han vil og hvorfor har han laget denne pregløse og lite imponerende filmen? Han har tydeligvis ønsket å gjøre noe nytt, eventuelt ønsket han å lage en film som ble en publikumssuksess i hjemlandet – noe han ikke har fått til før. Resultatet er hvertfall en film som faller midt i mellom to stoler som står veldig lang fra hverandre. For han har forlatt sin særegenhet fra hans tidligere filmer og forsøkt seg på et pompøst flettverksdrama satt i julen. Det er nesten så langt vekk fra den Bent Hamer vi kjente man kan komme, og Hamer viser til gangs at dette er en sjanger han ikke mestrer. Dermed mister vi den sjarmerende, minimalistiske og orginale Hamer og vi får det endelige beviset på Hamers begrensninger. Filmen ender opp som «ingenting»; ingen orginale historier, ingen orginal og spennende visuell stil, ingen helhet, ingen gode skuespillerprestasjoner, ingen særlig dramatikk, ingen store følelser, ingen gripende eller rørende scener og ingen julestemning! Det eneste jeg sitter igjen med er en bra åpningsscene, én morsom scene og en del flotte bilder. Hvordan har dette gått så galt?

Det første vi kan gjøre er å tenke på hva Bent Hamer har vært god på tidligere og hva han er kjent for. Hamer har blitt kjent for sine små, finurlige, sjarmerende og orginale historier – med en god dose subtil og underlig humor. Filmene har vært preget av minimalisme og omhandler innesluttede personer som er besatt av rutiner og det enkle liv. Filmene er nøkterne og tyr ikke til overdreven sentimentalitet, bildene og karakterene taler for seg. Hamer har også blitt kjent for sin visuelle stil bestående av lange tagninger, tregt tempo og finurlige kameravinkler. Disse innholdsmessige og visuelle aspektene har vært tydelig tilstede i alle Hamers langfilmer. Til og med da Hamer dro over til USA og lagde Factotum med Matt Dillon i hovedrollen klarte han å beholde sine kjennetegn, det er et tegn på hvor bevisst han har vært i forhold til sin egen personlige stemme og hans egen rolle som en auteur. Oppsummert kan man si at Hamer har vært en mester til å fortelle veldig mye med veldig lite – på en særdeles sjarmerende måte.

Så kan vi tenke på hva som ikke kjennetegner Hamer og elementer som aldri har vært fremtredene i Hamers regitalent. Først og fremst har vi egentlig aldri tidligere sett Hamer som skuespillerinstruktør da filmene hans stort sett har bestått av så minimalistisk skuespill at det nesten kan kalles anti-skuespill. Filmene har bestått av få og korte replikker som har blitt uttalt stivt og med lite innlevelse da det har passet bra til karakterene Hamer har skapt. Storslåtte scener med pompøs musikk er vel heller ikke noe Hamer har benyttet seg særlig av tidligere, dette henger sammen med Hamers evne til å holde seg unna sentimentalitet. Hamer har heller aldri laget filmer med mange karakterer, dette henger jo sammen med at Hamer aldri har valgt å fortelle de store historiene.

Når vi så ser Hjem til jul opp mot de to avsnittene ovenfor ser vi at alt som kjennetegner Hamer er totalt fraværende i Hjem til jul, mens neste avsnitt nærmest er en beskrivelse av filmen. Det å ta en litt ny retning som regissør kan ofte være lurt i den fasen Hamer er i nå, men istedenfor å ta en ny retning så virker det som at han har hengt seg på Harald Rønnebergs gamle prosjekt fra Senkveld; «Bent gjør ting han ikke kan». Det blir kanskje å dra den nye retningen litt for langt? Og i motsetning til Rønneberg som tok utfordringene med en svært ydmyk holdning og med en voldsom glød og inspirasjon til å mestre utfordringen, så virker det som Hamer trodde han var verdensmester og ikke trengte å yte så mye for å få til en vellykket film. For det virker nesten ikke som han har prøvd. Skuespillet er jevnt over dårlig, i enkelte scener oppsiktsvekkende pinlig og kanskje det dårligste jeg har sett i norsk film på 2000-tallet, historiene (orginalt skrevet av Levi Henriksen, men bearbeidet av Hamer) er helt uengasjerende og uten orginalitet, karakterene er platte, flate og uinteressante. Dette prøver han å veie opp med en voldsom og pompøs musikk som ikke henger sammen med historiene og som ikke på noen måte kan forsvares av hendelsene i filmen. Gjennom denne musikken og rammehistorien fra Kosovo prøver vel Hamer å fortelle oss noe stort og viktig om at julen ikke er lik for alle osv. Men det faller igjennom da man aldri får noen helhetsfølelse av filmen. At filmens forskjellige historier er altfor enkle og uorginale er en ting, men de er jo samtidig oppsiktsvekkende korte! Filmen forteller 7 (?) forskjellige historier fra julaften og filmen varer i 1 time og 25 minutter! Med andre ord så er det ikke ordentlige historier vi blir presentert for men en liten sniktitt inn i noen forskjellige historier. Når historiene hver for seg er så små og uinteressante så er man nødt til å føle en helhet og sammenheng mellom alle historiene. Utenom det opplagte at alle ferier jul på siden av det normale så er det ingen sammenheng eller helhet å spore i denne filmen. Det verste av alt; filmen og de forskjellige historiene har ingen forløsning – det finnes ingen dramtikk! Som nevnt; et mageplask mellom to stoler. Historiene er små, men uten orginalitet og sjarme. Helheten prøver å være stor, men fremstår som pompøs og oversentimental i musikk og bilder uten at det gjenspeiles i hendelsene og dramatikken i filmen. Hamer ender opp med å fortelle veldig lite med veldig mye!

Jeg ønsker egentlig ikke å bruke mer tid på denne filmen. Budskapet til Bent Hamer er viktigere; Rykk tilbake til start, finn frem til dine filmatiske røtter og dyrk det du er god til! Jeg elsker filmene dine Bent og jeg håper du innser at dette var et enormt feilskjær til tross for at ingen av de store avisene tør å gi deg den beskjeden!