Norske filmer for like? Døm selv!

Med den pågående debatten om norsk film som bakteppe presenterer jeg trailerne til årets norske filmer for voksne som hittil har hatt premiere! (skrekkfilm, actionfilm og barnefilm er utelatt selv om de selvfølgelig også kan sees og nytes av voksne, men jeg ønsker å se et bilde blant de «seriøse» norske filmene. ps jeg ønsker å se Kongen av Bastøy før jeg selv plasserer den i denne sammenhengen.)

Hva sitter dere igjen med etter å ha sett disse?

Jeg sitter ihvertfall igjen med at det kun er én film som skiller seg ut og det er Nokas! Her har de gjennomført en form og stil som gjør filmen til et kunstuttrykk, som har mer verdi enn at det er en rekonstruksjon av norges største ran. Bevisste valg som å plassere kamera tett oppe i ansiktet til karakterene og bruke fokuslinsen slik at bilde går «ut og inn» i fokus – på samme måte som øynene våre perseperer verden forskjellig utefra vår konsentrasjon og fokus – gjør at tilskuerne får kjenne på den kaotiske følelsen som oppstår i slike situasjoner, samtidig som vi får oppleve hvor lite oversikt hver enkeltperson sitter med og hvor alene man er midt oppe i alt. Sist men ikke minst er filmen klippet slik at alle hendelser blir stykket opp og avbrutt – noe som underbygger kaosfølelsen – men som også kan virke distanserende på tilskueren. Hovedpoenget; filmen virker hengiven til kunsten og filmen og benytter bevisste formmessige valg for å skape et distinkt uttrykk!

De andre filmene fremstår som utspring av kompromisser mellom kunstnere og pengemenn – hvor pengemennene selvfølgelig har det siste ordet. Litt lettbeint musikk, snåle karakterer, men ikke så snåle at man ikke kan kjenne de igjen fra virkeligheten, alvorlige hendelser tilsløret med humor, og/elle et alvorlig tema i bunnen som skrapes litt på, men som man kan ikke gå for dypt ned i da det kan utfordre publikum, morsomme bi-roller av kjente personer/skuespillere slik at publikum kan le litt midt oppe i det hele, enkel og/eller overtydelig mise-en-scene, usynliggjøring av formen, klassisk historieutvikling, lukket og lykkelig slutt. Vips; vi har sett kjente fjes, ledd litt og felt en liten tåre – «en fullkommen kinoopplevelse for folket». God butikk, alle er ganske fornøyde, filmen fikk terningkast 4 og 5 og man har sluppet å provosere på seg noen og kan gå videre til neste prosjekt. ( det sier litt når Sara Johnsen beskriver Upperdog som en risikabel film fordi den har en uklar genre, ukjente skuespillere og en usympatisk hovedkarakter! Det skulle da bare mangle at det var rom for de elementene!)

Er dette rollen kunst- og kulturuttrykket film bør ha i et samfunn? Eller skal det være en stemme som setter temaer på dagsorden og en visjonær kunstform, som med hjelp av sitt ekspressive og mangfoldige uttrykk kan riste tak i befolkningen og gi de som ser filmen en oppvekker eller en spesiell, estetisk og emosjonell kunstopplevelse som hun/han vil huske for fremtiden? All film kan selvfølgelig ikke være slik, men med mer rom for frihet, utforskelse og eksperimentering vil da mulighetene være større, enn om alt skal presses inn i trygge rammer og konvensjonelle oppskrifter?

PS. dette er nødvendigvis ikke en kritikk til de enkeltfilmene som jeg presenterer overfor. Jeg liker enkelte av dem veldig godt, men når man ser alle samlet så er det påtagelig at filmene er litt vel like og at viljen til å gjøre noe drastisk annerledes ikke er så stor!

Filmer til inspirasjon;