2010s beste og verste!

Topp 5 norske filmer i 2010

1. Nokas (Erik Skjoldbjærg)

Jeg hadde veldig lave forventninger til denne filmen. Jeg skjønte rett og slett ikke helt hvorfor denne filmen skulle bli laget så nært selve hendelsen. Jeg fryktet en platt rekonstruksjon med et platt skuespill som ikke ville kunne bære en slik «realisme». Derfor prioriterte jeg ikke å se den med en gang den kom, men jeg forstod gradvis gjennom murring blant kamerater at dette virkelig var en unik og veldig bra film. Da jeg da til slutt fikk sett den så ble jeg allikevel slått tilbake av hvor bra den faktisk var. Filmen er virkelig en moden og kunstnerisk visjonær film som tar både det virkelige ranet og publikum på alvor. Nokas tar i bruk filmmediets mange muligheter på en bevisst og ambisiøs måte vi ikke er vant til å se her til lands. Klippingen i filmen stykker opp narrasjonen og er på mange måter med på å distansere tilskueren fra «dramaet», men det bidrar til filmens største styrke som er nettopp følelsen av kaos og begrenset oversikt. Kamerabruken gjenspeiler også dette ved at det håndholdte kamera generelt er plassert veldig tett oppe i ansiktet til karakterene og bilde går hele tiden ut og inn av fokus. Filmen viser et komplett kaos som føles på kroppen for oss som ser, og når plutselig alt er stille så satt jeg virkelig helt målbundet tilbake i kinosalen. Nokas tar filmen som kunstuttrykk på alvor og tør å gjøre det beste for filmen og ikke faller tilbake på typiske publikumsfrierier. Rett og slett årets beste norske film!

2. Kongen av Bastøy (Marius Holst)

På forhånd hadde jeg nærmest regnet med at Kongen av Bastøy ville bli den beste norske filmen i 2010 – alt har jo nærmest ligget til rette for det. Men andreplass er jo også en sterk plass og filmen innfrir forventningene mine, men den innfrir ikke forhåpningene mine. Jeg hadde håpet den skulle være enda bedre og sterkere. Filmens største styrke er foto og visuell fremstilling, den er fantastisk vakker med sin kalde og gråaktige fargepalett. Landskapet er nydelig og den overøser oss med særdeles flotte landskapspanoreringer og nærbilder av svært uttrykksfulle ansikter. En annen styrke er nettopp disse ansiktene til ungdommene på Bastøy, filmen er fantastisk castet med nye ansikter – særlig Benjamin Helstad som selve Kongen av Bastøy. Visuelt uttrykksmessig så synes jeg virkelig at Kongen av Bastøy er fantastisk. Det som ikke gjør filmen like imponerende er den konvensjonelle og litt for flate historieutviklingen og at jeg personlig synes musikken blir altfor pompøs, noe som gjør at filmen føles litt vel klisjéfull. Musikken i seg selv er ganske fin, men etter min personlige smak blir den alt for ekspressiv. Oppsummert vil jeg si at Kongen av Bastøy overgår Max Manus i forhold til produksjonskvalitet og fremstår i enda større grad som en unorsk storfilm.

3. Limbo (Maria Sødahl)

Limbo står igjen som et utrolig sterkt familiedrama og er en veldig vellykket film på sine premisser. Dette er Maria Sødahls debutfilm, noe som også gjør den veldig interessant. Filmen fremstår som særdeles selvsikker, med skuespill og foto som sine mest fremtredende gode egenskaper. Line Vernedal og Lena Endre er fantastiske som forvirrede og fremmedgjorte kvinner i rikmannslandskapet på Trinidad. De bærer filmen og gir filmen en vedvarende nerve. Filmen er satt til 70-tallet på Trinidad og tidskoloritten er nedtonet og veldig vakker – nærmest perfekt vil jeg si. Foto og scenografi fremmer tydelig en følelse av forvirring og klaustrofobi, som underbygger følelsene til karakterene, særlig de kvinnelige. Til slutt for å ikke neglisjere et veldig viktig element ved filmen; den handler også mye om barn plassert i en usikker posisjon og uten støtte og trygghet fra foreldrene. Filmen er på mange måter fortalt gjennom barna og barneskuepillerne spiller veldig bra. Oppsummert en utrolig bra film, men kanskje ikke spesiell nok til å toppe en liste…

4. En ganske snill mann (Hans Petter Moland)

2010 var året da Norge igjen var representert i hovedkonkurransen i Berlin ved Hans Petter Molands nye film. Moland var jo også forrige norske regissør som var med i kampen om Gullbjørnen med hans film The Beautiful Country. En ganske snill mann vant også en pris i Berlin, en pris som i Norge ble proklamert som Publikumsprisen – noe som er en sannhet med modifikasjoner. Prisen filmen vant er en pris som byavisen i Berlin deler ut på bakgrunn av stemmer fra deres lesere. Så det er absolutt flott å vinne den prisen, men ikke kanskje ikke like stort som pressen her hjemme proklamerte det som. Jeg var så heldig å se En ganske snill mann i Berlin og til forsvar for filmen og prisen så kan jeg meddele at det var stor stemning i salen under visningen. Høylytt latter og tidvis applaus underveis i filmvisningen og trampeklapp og jubel da rulleteksten dukket opp. Filmen har i høst blitt distribuert i 100 kopier i Tyskland, en veldig stor lansering for å være norsk film, og filmens svarte humor appellerer tydeligvis til det tyske markedet.

Filmen viderefører på mange måter universet fra fra Sletaunes filmer Budbringeren og Amatørene og man kan også trekke paralleller til universene i filmene til Bent Hamer og Bård Breiens Kunsten å tenke negativt. Dette skitne og triste universet med dertil triste og på grensen til usympatiske karakterer er ispedd en stor dose svart humor – en kombinasjon som har blitt en liten norsk spesialietet, som blir satt pris på utenlands. En ganske snill mann kan sees på som en slags storfilm innen denne norske subsjangeren med et ensemble av kjente skuespillere; Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Bjørn Sundquist, Jorunn Kjeldsby, KJersti Holmen, Gard Eidsvold, Jon Øigarden, Jan Gunnar Røise, Aksel Hennie og Jannike Kruse. I Hans Petter Molands trygge og stilsikre regi ble denne filmen en veldig god og morsom opplevelse. Den har gode skuespillerprestasjoner, hvor jeg særlig vil trekke frem Bjørn Floberg, og er veldig velskrevet med god, svart humor og klarer samtidig å uttrykke en varme og den ender med å bli litt rørende. Rett og slett en veldig bra film!

5. Trolljegeren (André Øvredal)

Ideen bak Trolljegeren er en idé som bare har ligget og ventet på å bli realisert. Vi kan være sjeleglade på at ideen havnet i John M. Jakobsens trygge hender da den først skulle realiseres – for dette ble bra saker! På mange måter ble filmens markedsføring litt mislykket da de tilsynelatende feiget ut ideen om å lansere filmen som en dokumentar og lanserte den som en tulledokumentar i stedet. Mockumentary-sjangeren har blitt såpass kjent at jeg synes de bare kunne vært åpne om det hele veien – ideen om at det er en dokumentar pulveriseres jo uansett av rollelisten med Otto Jespersen, Knut Nærum og Robert Stoltenberg. Poenget mitt er at jeg grunnet mye av dette gikk med blandede forventninger til filmen – og ble positivt overrasket! Mockumentary-grepet fungerte veldig bra (bortsett fra to helt mislykkede og unødvendige roller av Robert Stoltenberg og Knut Nærum), Otto Jespersen var strålende og hysterisk morsom og CGI-effektene var rett og slett imponerende! Jeg føler det var Otto Jespersens prestasjon og rolle som virkelig driver filmen og sørger for engasjement i filmens narrasjon – uten hans tilstedeværelse kunne filmen blitt litt tom. Jeg elsker måten filmen tar tak i mytene om troll helt alvorlig og konkret, noe som for oss blir komisk, for eksempel at de kan lukte kristen manns blod. Andre herlige scener som «de tre bukkende bruse» og scenene med de forskjellige trollene gjorde Trolljegeren til en veldig severdig opplevelse. Avslutningsscenen med enorme Dovregubben som kommer over Dovre og kampen med han på vidda er kanskje det mest imponerende jeg har sett i norsk film noen sinne! Filmen føles litt lett og tullete og det er nok grunnen til at den ikke er plassert høyere på denne listen, men i sin sjanger er den fantastisk. Men hva om vi kan lage en blodseriøs film om troll? Da hadde jeg gledet med voldsomt!


To største skuffelser

1. Hjem til Jul (Bent Hamer)

Sammen med Kongen av Bastøy den filmen jeg hadde størst forventninger til i år. Skuffende på alle plan, og på enkelte plan hårreisende dårlig. Jeg har ytret min mening om filmen her.

2. Maskeblomstfamilien (Petter Næss)

Ikke så mye å si egentlig, for Maskeblomstfamilien rett og slett en mislykket film. Hovedsakelig på det narrative nivå. Filmen klarer ikke å formidle en historie, noe som går utover karakterfremstilling og troverdighet – som også fører til at filmen totalt mangler en forløsning. Det virker som det rett og slett ble for avansert å adaptere Lars Saabye Christensens bok. Til filmens forsvar hadde det en utrolig flott scenografi og er flott fotografert.

Oppsummert vil jeg si at vi har hatt mange gode filmer i år og 2010 vil stå igjen som et bra norsk filmår. Jeg vil også trekke frem En helt vanlig dag på jobben som også var ganske bra. Ellers så har Sykt lykkelig fått mye oppmerksomhet og jeg hører rykter om at den er veldig god, men den har jeg dessverre ikke sett selv. Nå er det på tide å vende fokus mot 2011, som vil bli et utrolig spennende norsk filmår med rekordmange norsk kinofilmer og gjensyn med interessante regissører som Pål Sletaune, Jens Lien og Joachim Trier!