Den hemmelighetsfulle leiligheten (Tancred Ibsen 1948)

Den veike og beskjedne byråsjefen (spilt av Ola Isene) blir mobbet av kameratene sine for sitt dårlige håndlag med kvinner og hans problemer med å ta beslutninger – noe de mener er grunnen til at han bor på pensjonat og ikke har sin egen leilighet. Han får så tilbud om å kjøpe leiligheten til en avdød eksentrisk forfatter. Han føler et press til å kjøpe den, samtidig som han får en mystisk dragning mot skatollet i leiligheten. Han fornemmer at leiligheten er full av hemmeligheter og klarer ikke å si nei.  På samme måte som i Polanskis Repulsion føler han at leiligheten vender seg mot ham og at han ikke er velkommen der. Han overtar leiligheten fullt møblert, inkludert en papegøye og husholdersken. Papegøyen er ekspert på å etterligne den avdøde og husholdersken er mystisk innelukket. I det han føler seg mest fremmed og uvelkommen i leiligheten finner han noen kjærlighetsbrev i en hemmelig skuff i skatollet. Det er skrevet med et språk og en følelsesmessig oppriktighet han aldri har vært borti før. Han klarer ikke glemme brevene og blir besatt av å finne hun som har skrevet de. Filmen utvikler seg til å bli en kamp om å få denne kvinnen og å bli ”venn” med leiligheten. Sakte, men sikkert, merker byråsjefen at han begynner å ta over den avdøde forfatterens liv og karaktertrekk…

Byråsjefen og den innesluttede husholdersken

Tancred Ibsen, barnebarnet til Henrik, er mannen bak norges første lydfilm Den store barnedåpen (1931) og den viktigste regissøren i perioden som kalles ”Den norske gullalderen” på siste halvdel av 1930-tallet. Han står bak klassikere som Fant og Gjest Baardsen. Han er historisk sett en av våre aller største filmskapere, kanskje kun slått av Arne Skouen. Ibsen hadde filmutdannelse fra USA og fornyet norsk film med hans inntreden på 30-tallet. Fornyingen dreide seg i stor grad om effektiv historieformidling, dramaturgi og usynliggjøring av virkemidler.

Kontordamene legger merke til byråsjefens personlighetsendring. Som dere ser er dette også en av Aud Schønemanns (t.h.) aller første filmroller!

Derfor var det overraskende at han med denne filmen stod for kanskje det første modernistiske innslaget i norsk film. Filmen besitter flere modernistiske trekk og var med det på mange måter forut for sin tid. Noe som viste seg i mottakelsen av filmen, filmen ble avvist og ble sett på som et eksperiment. Som de fleste modernistiske filmer er Den hemmelighetsfulle leiligheten svært subjektivt fortalt. Den består i stor grad av en indre monolog fortalt av en fortellerstemme. Fortellerstemmen går nesten kontinuerlig gjennom store deler av filmen, og bryter ofte med hovedkarakteren faktisk sier. Vi blir med på hans forvirring og angst, og lyssetting og kameravinkler underbygger byråsjefens følelser. I dag er ikke dette veldig spesielt, og vi ville ikke sett på filmen som veldig uvanlig. Men den besitter helt klart kvaliteter og egenskaper som senere skulle bli viktige kjennetegn for den modernistiske bølgen. Denne subjektive fremstillingen er en ting, men vi blir også vitne til en passiv protagonist som blir rammet av tilfeldigheter som bringer historien videre. Det er et typisk trekk ved den modernistiske filmen fra 60- og 70-tallet. Passive menn i eksistenisell krise, som Jack Nicholson i The Passenger og Marlon Brando i Siste tango i Paris. I likhet med de to ikoniske mannsrollene blir også byråsjefens liv tatt over av et problematisk forhold til en uforutsigbar og mystisk kvinne. Forholdet til kvinnen blir en besettelse for byråsjefen og han forsvinner mentalt fra jobben og glemmer sine kamerater. Leiligheten og kjærlighetsbrevene endrer livet og personligheten hans – og vi blir med på hele denne reisen gjennom hans indre monologer. Filmen har altså slående likheter med modernistiske klassikere fra mange år senere.

Frk. Danielsen som byråsjefen blir besatt av. Den avdøde forfatterens elskerinne.

Filmen er veldig interessant i et filmhistorisk perspektiv, men de modernistiske elementene filmen besitter har blitt ganske konvensjonelle i dag. Filmen er uansett severdig og verdt å få med seg om man er interessert i norsk filmhistorie. I dagens kontekst står filmen imidlertid igjen som en bedre idé enn film. Filmens idé er veldig god og om man i Norge skulle henge seg på remake-trenden fra USA så ville jeg anbefalt denne filmen til en oppgradering. Filmen viser Tancred Ibsens talent som filmskaper og pionér i norsk film. Og for å si det på den måten; filmen er sammen med Gategutter (Arne Skouen 1949) den beste norske filmen jeg har sett fra før 1950. Så hvis du er interessert i å utforske gammel norsk film så er Den hemmelighetsfulle leiligheten en anbefaling! Den finnes på dvd i serien «Norske klassikere».