Mørke sjeler – en sjarmerende og underholdende norsk B-film! (Siste sjanse i Oslo i kveld (torsdag))

Grunnet filmens slakt av norske kritikere har jeg først nå somlet meg på kino for å se denne prisvinnende lavbudsjetts-skrekkfilmen. Og jeg må si jeg ble underholdt. Vi følger Morten Ravn som får beskjed at hans datter er død, mens hun sitter ved pc’en på rommet sitt. Hun har blitt en slags zombie, som spyr olje, etter et brutalt overfall av en mann med en drill. Det viser seg at hun ikke er et enkelttilfelle, flere og flere ofre dukker opp. Morten Ravn blir vår helt, som prøver å etterforske saken på egenhånd, grunnet politiets handlingslammelse. Mye av styrken i denne filmen ligger nettopp i karakteren Morten Ravn, en annerledes og utypisk helt. En snill og naiv middelaldrende cello-lærer. Skuespiller Morten Rudå gjør Morten Ravn til en sjarmerende og søt karakter, og det er morsomt å følge hans reise inn i sannhetens mørke.

Morten Ravn (Morten Rudå) på jakt etter gjerningsmannen!

Filmen har mange svakheter, og tidvis platt skuespill. Oppbygningen er kanskje litt lang, og ting blir litt vel overtydelig til tider – men, hey, skal det ikke være litt sånn i en B-film 😉 Musikken er i seg selv ganske god, men den prøver kanskje litt vel hardt å skape en følelse av suspense – men nettopp fraværet av den følelsen er kanskje filmens store svakhet. Foto er svært realistisk, nærmest dokumentarisk, noe som bidrar til en spesiell følelse med tanke på filmens absurde handling. Da budsjettet tydeligvis er veldig lavt går det dessverre også på bekostning av mengde ”gore” i filmen. De mest groteske hendelsene blir skjult i klippen, og det må sies å være litt skuffende med tanke på at dette er en zombie-film.

En svært positiv overraskelse er hvordan filmen virkelig tar seg opp mot slutten. Filmens ”grand finale” er god og intens. Filmen mestrer å få frem Morten Ravns panikk og forvirrelse i møte med filmens skurk (en morsom og orginal sådan, men skal ikke røpe noe her!). Uten å røpe for mye kan jeg si at disse zombiene viser seg å være flere enn vi tror og de blir stadig mer aggressive. Oslo ender i totalt kaos og Morten Ravns avsluttende tur gjennom byen til et litt merkelig, men allikevel ålreit, musikkvalg er et tilfredsstillende skue. Man kan ikke si at filmen som helhet er spesielt god, men hvis du er glad i litt teit, men underholdende, B-film er dette en film for deg. Man kan både le av den og med den;) Jeg kan strekke meg til å si at den tidvis er god. Jeg koste meg og det ligner ikke noe annet jeg har sett i norsk film! Hvis du er interessert så er det siste sjanse på kino i Oslo i dag, torsdag 27. Januar.