Jeg reiser alene – på en gjengrodd og stengt sti

(Inneholder spoilere – eller gjør den egentlig det?)

Dette er ingen anmeldelse, men kun et uttrykk for en frustrasjon omkring en film med mye potensial, som videre tar noen helt utilgivelige grep.

Mannen som elsket Yngve, forløperen til Jeg reiser alene, klarte på et utsøkt vis å kombinere alvor og humor – en vanskelig kombinasjon som ikke mange mestrer til det fulle. Jeg reiser alene falt av balanselinen allerede før den hadde begynt. Filmen er til tider svært morsom – det skal ikke stå på det – men når den famler rundt for å finne balansen med alvor og drama så blir det en pinlig opplevelse!

Filmen åpner med en rekke sketsjer etter hverandre. Først ved en komisk sitasjon hvor Jarle Klepp og kameraten prøver å finne ut om Jarle har brukt kondom, da han våkner opp ved siden av en jente uten å huske noen ting.  Vi hopper så syv år frem i tid hvor Jarle får det endelige svaret på kondom-spørsmålet. Svaret er nedslående og han må passe på datteren sin i en uke – noe han overhodet ikke er klar for. Videre blir vi servert en rekke sketsjer med Jarle og datteren, Charlotte Isabel, som spiller på hans manglende evner til å være far og kulturkollisjonen dem i mellom. Moren til datteren jobber på Rema og smugler sprit i Sverige, og hun selv er manisk opptatt av prinsesser. Denne livsstilen er helt fjern for akademiker og wannabe-filosof Jarle Klepp som lever i sin egen Proust’ske boble. Disse skjetsjene er svært kostelige og bringte frem latteren i meg, særlig Jarles kamerat spilt av, alltid gode, Pål Sverre Valheim Hagen er veldig morsom. Som film derimot så føles det på dette stadiet som en svært oppstykket opplevelse. Men hadde det enda vært så vel, at filmen hadde fortsatt i dette sporet og fremstått som en ren komedie og en satire over selvgode akademikere.

(ikke les videre om du ikke har sett filmen og har planer om å se den)

Filmen finner jo ut det ikke bare er morsomt at en syv år gammel jente blir sendt alene fra Skien til Bergen, til en totalt ansvarsløs far. Han er jo mest opptatt av å drikke seg full, rydde opp i et problematisk kjærlighetsforhold til en stipendiat og ikke minst å skrive en sak om Marcel Proust til Morgenbladet. Kort oppsummert; Jarle blir full – glemmer datteren – moren til jarle kommer og rydder opp – hun skjønner at Charlotte Isabel har hatt det vanskelig hjemme – Anette, moren til Charlotte Isabel, kommer plutselig – hun har harry stil – men var snill allikevel, bare litt ung og naiv – Charlotte Isabel har bursdag – alle er glade igjen – jarle og Anette kysser og mer til – Charlotte Isabel hjelper Jarle å få sendt artikkelen sin til Morgenbladet – Anette og Charlotte Isabel drar tilbake til Skien.

Det er først etter denne forutsigbare og noe kjedelige handlingen at mitt store problem med filmen kommer til syne! Filmen er helt okei frem til dette tidspunkt, men så gjør de noen valg som jeg overhodet ikke kan skjønne hvorfor de har gjort! Dette er et oppegående filmcrew som ble profilerte etter suksessen Mannen som elsket Yngve, som skriver gode manus med snert og innsikt, de skildrer et hipt miljø, hvor de i filmen kontinuerlig refererer til høyverdig kunst og kultur, som Ingmar Bergman og Rainer Werner Fassbinder og de tematiserer forskjellen mellom de folkelige og de intellektuelle. Men i filmens avslutning legger de seg på en list som er hinsides de folkelige!

Du kan bare ikke gjøre slik; Jarle sier farvel til Charlotte Isabel på flyplassen, de gir hverandre en klem, men ingen av dem tør å si noe spesielt til hverandre. Jarle står alene igjen på flyplassen, før Charlotte Isabel kommer løpende opp igjen fra gate’n og roper ”jeg er glad i deg”, jarle responderer selvfølgelig, før han går ut og finner et avisstativ med Morgenbladet. Han tar en kikk og der er selvfølgelig artikkelen hans… For det første fører denne klisjébruken til at filmen tar veldig enkle løsninger og blir veldig overfladisk. Er det ikke å undervurdere publikum å ta disse enkle valgene og ikke kunne ha en litt mer tvetydig og melankolsk avslutning? Men den kampen skal jeg ikke ta her – det vil i så fall også gjelde et hav andre filmer.

Problemet mitt er klisjeene i seg selv! Klisjeer er en viktig del av en film og blir brukt i varierende grad og på forskjellige måter. Men Stian Kristiansen og resten av teamet bak denne filmen burde kanskje lest litt av film- og postmodernisme-teoretikeren Umberto Eco før de tok noen av disse valgene.

“Two cliches make us laugh but a hundred cliches moves us because we sense dimly that the cliches are talking among themselves, celebrating a reunion . . . Just as the extreme of pain meets sensual pleasure, and the extreme of perversion borders on mystical energy, so too the extreme of banality allows us to catch a glimpse of the Sublime.”

Dette er et kjent sitat av Umberto Eco og det har mye for seg. Hvis vi tar det bokstavelig med to klisjeer mot hundre så kan vi jo sammenligne med en film som Love Actually hvor klisjeene fungerer utmerket. Filmen består kun av klisjeer og omhandler i stor grad den klisjefulle kjærligheten. Alle kjærlighetsforholdene er klisjefulle og dramatikken utvikler seg ekstremt klisjefult – og alle forholdene blir innrammet nettopp av en flyplass! Ved at filmen består av kun klisjeer blir vi nødt til å akseptere klisjeen, samtidig som – for å følge Eco – så er jo klisjeene de sterke følelsene, så ved en så heftig bruk av kllisjeer beveger vi oss inn på et så stort spekter av følelsesregisteret vårt at vi ikke lenger klarer å motstå. Her ligger Jeg reiser alene sitt store problem, grunnet filmens mye bruk av komikk, og svært overfladiske behandling av de underliggende alvorlige temaer, blir vi ikke sterkt følelsesmessig engasjert. Dramatikken blir ikke alvorlig nok, og humoren er for fremtredende – på den måten ser vi på handlingen som morsom og ikke alvorlig – balansen mellom humor og alvor er som nevnt skjev. Da vi ikke har dette følelsesmessige engasjementet på plass blir klisjébruken – som Eco sier –  til å le (eller rive seg i håret) av. Det latterlige kommer til syne med en distansert tilskuerposisjon.

Løsningen for å bruke slike erke-klisjeer uten sterkt følelsesmessig engasjement er å pakke klisjeene inn i ironi. En svært utbredt løsning, som også kunne vært passende i denne dramakomedien, da det også i seg selv blir en balansegang mellom humor og alvor. Her vil jeg også trekke frem et kjent sitat av Umberto Eco;

“The postmodern reply to the modern consists of recognizing that the past, since it cannot really be destroyed, because its destruction leads to silence, must be revisited: but with irony, not innocently. I think of the postmodern attitude as that of a man who loves a very cultivated woman and knows he cannot say to her, »I love you madly,» because he knows that she knows (and that she knows that he knows) that these words have already been written by Barbara Cartland. Still, there is a solution. He can say, »As Barbara Cartland would put it, I love you madly.»

Man må med andre ord vise at man er bevisste på at det er en klisjé. Her kan man trekke frem Roland Emmerichs nyeste katastrofefilm 2012. Emmerich er jo mannen bak blant annet Independence Day og The day after tomorrow, og han visste at han ikke kunne lage en ny katastrofefilm uten å innføre en god dose selvbevissthet og ironi. Filmen er så ‘over the top’ hele veien, gjentar alle klisjeene – bare på en enda teitere måte – og har en småironisk John Cusack i hovedrollen. Det hele blir til at man ler med filmen i stedet for av den fordi den er full av ironi – og ikke minst fordi filmen viser oss at den er bevisst på klisjeene. Slik som man må gjøre før man sier; «I love you, madly». Dette elementet fremstår helt fraværende i Jeg reiser alene – den virker uskyldig i sin bruk av de mest oppbrukte klisjeene. De gjør ikke noe nummer ut av at det er klisjéfullt, de benytter seg av klisjeene som virkemidler for følelsesmessig respons hos tilskueren. Det virker i hvert fall slik, men den eneste grunnen jeg kan fatte til at de har valgt å avslutte filmen slik er at de har prøvd å pakke det inn i ironi – men det forsøket må i så fall være veldig mislykket. De kan da ikke i fullt alvor ha sittet der og blitt enige om at det bare ville blitt så bra og følelsesmessig sterkt om Charlotte Isabel kommer løpende tilbake og roper «jeg er glad i deg», for så at Jarle finner et avisstativ med Morgenbladet og ser artikkelen sin? Selv om filmen er en komedie er ikke dette akseptabelt når de ikke bruker det som et komisk element!

Det er mulig jeg er for besatt av bagateller her, men uten å gjøre et nummer ut av klisjeen/klisjeer, fleske på med ironi eller etablere et sterkt følelsesmessig engasjement hos tilskueren så blir slike klisjeer i vårt post-modernistiske samfunn patetiske og latterlige! De kunne da i minste gjort som Buddy, hvor de har en bitte liten original vri, når Nicolai Cleve Broch snur seg på brygga og løper ut i vannet mens han skriker «jeg elsker deg» til Pia Tjelta, som så hopper ut av båten og møter han i vannet! Selv om dette også er klisjefullt, så er det allikevel noe annerledes – nok annerledes til at man akspeterer det og synes det er litt småsøtt. I Jeg reiser alene er det ikke en gang en slik vri!

Puh…da har jeg fått ut det! Andre som opplever det likt? Eller er det jeg som ikke fanger opp ironien?

PS. Hvorfor må alle norske filmadaptasjoner fremstå som en “lettlest» kortversjon av boka?