PAX – syv skjebner møtes ombord i et fly (og det er egentlig ikke noe mer enn det som skjer)

Etter mye om og men er omsider den stjernespekkede filmen Pax klar for premiere nå på fredag 18. Mars. Anette Sjursens (Min misunnelige frisør) flydrama har lenge blitt snakket om og har en rolleliste det i norsk sammenheng lukter svidd av; Ellen Dorrit Petersen, Ida Elise Broch, Kristoffer Joner, Anneke von der Lippe, Pia Tjelta, Ane Dahl Torp, Tomas von Brömssen, Samuel Fröler, Kyrre Haugen Sydness m.fl. Filmen har stadig blitt utsatt og er over 2 år på overtid. Årsaker skal være budsjettsprekker og mye arbeid med spesialeffekter. Etter hva jeg har forstått har de fått ekspertise fra Danmark til å fullføre spesialeffektene – som hovedsakelig innebærer en eksplosjon i en flymotor og et fly med turbulens i uvær.

Produsentene fra Paradox innledet filmen, på festpremieren, med en metafor om en komplisert barnefødsel for å beskrive filmen og bedyret at sugekopp og keisersnitt ikke hadde noe å si for hvor vellykket barnet ville bli. Men i dette tilfellet var nok feilen på et mye tidligere stadium enn selve fødselen. Det er imponerende å bruke så mange år på en flettverksfilm på 1 timer og 10 minutter. Jeg vil tro det er en del årsaker bak utsettelsen de ikke vil snakke høyt om. Nettopp fordi filmen ikke er særlig vellykket – og det handler ikke om spesialeffektene (selv om de heller ikke var videre imponerende) – men i hovedsak om manuset.

Vi møter syv forskjellige personer på et fly fra Stockholm til Oslo, og alle har hver sin problematiske historie. De største rollene har Ellen Dorrit Petersen og Ida Elise Broch. Karakteren til Dorrit Petersen mistet sin sønn i en bilulykke hvor hun og mannen overlevde. Hun klandrer seg selv for sønnens dødsfall og har et turbulent forhold til mannen som har klart å gå videre i livet. Hun prøvde like før flyturen å ta livet sitt, og nå sitter hun på flyet sammen med sin mann. Ida Elise Brochs karakter, Elise, ble presset til å forlate klosteret hvor hun var for å bli nonne. Samtidig døde hennes eksmann dagen i forveien etter å ha ligget på sykehuset etter en bilulykke. Elise måtte selv avgjøre hvorvidt de skulle dra ut respiratoren og la han dø. Hun maktet ikke å ta avgjørelsen og har begynt å tvile på gud. Ved siden av Elise på flyet sitter en kirurg spilt av Kyrre Haugen Sydness, det kommer frem at det var han som behandlet eksmannen til Elise. Han gjorde en feil (sin aller første noensinne) og maktet ikke å redde livet hans – det fører til at han bestemmer seg for å aldri mer operere igjen. Dette er kun tre av de syv historiene, så som dere skjønner kommer alle til flyet med en tunglastet bagasje. Samtidig som tilfeldighetene skal ha det til at de forskjellige historiene knyttes sammen på et merkverdig og skjebnebestemt vis.

Videre fører en eksplosjon i en av flymotorene til dramatikk i flyet og passasjerene frykter at flyet skal styrte. Det gir de ulike karakterene et nytt perspektiv på livet og de åpner seg for hverandre. Ved at de innrømmer ting for hverandre blir de samtidig bedre kjent med seg selv, og begynner kanskje å se en fremtid – i det de innser at de kanskje ikke har noen fremtid. Selv om mange i Norge nok begynner å bli mektig lei slike flettverksfilmer, som skal fortelle noe om ”alt” her i livet, så er ikke dette et håpløst utgangspunkt for et godt drama.

Kristoffer Joner og Anneke von der Lippe i heftig tilfeldig sex

Men filmen makter på ingen måte å leve opp til premissene den selv har satt. Den handler om hvordan en nær-døden-opplevelse forandrer perspektivet til menneskene og hvordan det åpner de store følelsene. Men filmen behandler aldri temaene den tar opp på en interessant måte – det hele blir veldig overfladisk. Og det verste av alt er at det aldri er skikkelig dramatikk i flyet! Alt som skjer er at etter at den ene flymotoren eksploderer så er det en veldig turbulens og oksygenmaskene faller ned og må tas i bruk. Det verste som skjer er at en faller i midtgangen, og det virker ikke som passasjerene virkelig tror at de skal dø – og da forsvinner poenget litt. Plutselig er så filmen over – før dramatikken egentlig har begynt. Det finnes egentlig aldri noe klimaks, men allikevel er det ikke måte på hvor vakker og pompøs avslutningen skal være. Når man tenker på alt fælt som skjer i verden gir det en litt flau smak i munnen når denne filmen spiller på de vakreste tonene med en hinsides storslått og pompøs sluttdel fordi noen nordmenn på førsteklasse i et fly måtte ta i bruk oksygenmaskene og sitte stille med setebeltene på. Nei, dette var en tynn suppe, og da har jeg ikke engang nevnt de tåpelige bi-historiene som strekker seg til et bombedrama i Midtøsten (selvfølgelig!) og tilfeldig sex mellom en flyvertinne og en sliten dranker

Det pompøse er ikke bare noe som er tilstede i avslutningen, men gjennomsyrer hele filmen fra start til slutt – i både foto, klipp og musikk. Gjennom poetiske og symbolske overganger og vakre bilder – ikke noe galt i det, og bildene er tidvis veldig fine, men symbolikken er for det meste ganske plump. Det mest problematiske er for meg derimot musikken, som er veldig overdådig – samtidig brukes det mye arabiske toner i all ”dramatikken”, noe som kræsjer veldig med selve filmen. Det kan da ikke være fordi tre minutter av filmen foregår i Libanon? Eller er det fordi frykten for døden eller flydrama bringer assosiasjoner til den delen av verden? Ikke vet jeg, men det passer hvert fall ikke særlig bra. Hovedproblemet er dog ikke dette pompøse formspråket i seg selv, det er formspråkets møte med filmens innhold som er problemet. Det matcher rett og slett ikke – manuset (ei heller skuespillet for den saks skyld) klarer ikke leve opp til filmens form. Da blir det hele fort en pinlig opplevelse.

Hvis man skal sammenligne denne filmen med en annen norsk film så vil jeg trekke frem Eva Sørhaugs Lønsj. På samme måte som Pax er det en flettverksfilm som har et helt ålreit premiss, men som også i likhet med Pax nærmest slutter før den egentlig har begynt. Jeg husker dette problemet godt jeg, fra jeg skrev stiler på skolen. Det var ofte lett å finne på et utgangspunkt og bygge noen karakterer, men det var når selve midtdelen kom og historieutviklingen skulle starte at det begynte å stoppe opp litt og vanskelighetene kom. Det var ikke så farlig med en skolestil, man kunne jo alltids ro i land et eller annet og overleve med en middelmådig karakter. Men når man bruker et titalls millioner kroner og flere års arbeid er det kanskje greit å mestre mer enn som så?

Filmen markedsfører seg som et mektig drama. Men hvor mektig kan egentlig et drama som tar for seg syv forskjellige historier på 1 time og 10 minutter bli? Det kan kanskje gå, men Pax klarte det ikke…