Motforestilling (Erik Løchen, 1972) – en anti-forestilling

Kun basert på den fantastiske og originale Jakten fra 1959 bør Erik Løchen regnes som en av våre mest betydningsfulle filmskapere. Det er et betydelig verk og viste at enkelte krefter i Norge langt i fra var på etterskudd av internasjonale trender – snarere tvert i mot. Jakten er en sjarmerende og imponerende film som kombinerer det erke-norske med modernisme og selvrefleksive elementer inspirert av modernistiske strømninger fra kontinentet. Den ble vist i Cannes i 1959, men historisk sett har jo det kommet i skyggen av veldig mye annet som skjedde på og rundt nettopp den festivalen. Men Jakten var en del av det. Videre har Erik Løchen jobbet mye med kort- og dokumentarfilm, men vendte tilbake til langfilmen i 1972 med den svært ambisiøse Motforestilling. Der Jakten var en lett og leken film er Motforestilling en tyngre og mer ambisiøs film med en større dybde.

Med Motforestilling ønsket Løchen å lage en sirkulær film, uten begynnelse og slutt. Det resulterte i 5 akter fordelt på fem forskjellige filmruller, som Løchen mente man kunne se i hvilken rekkefølge man ville – noe som gir 120 forskjellige varianter av filmen. Dette aspektet gjør i seg selv filmen veldig interessant og unik. De begrensede private visningsmulighetene i samtiden førte jo riktignok til at den ble lansert i en bestemt kinoversjon med aktene i en gitt rekkefølge, som med det sto igjen som filmen. I 1980 ble det derimot lansert en alternativ versjon hvor aktene ble stokket i en annen rekkefølge. Men det er først med dvd-utgivelsen som ble utgitt i 2009 at Løchens intensjoner med filmen virkelig ble virkeliggjort. På dvd’en kan du nemlig selv velge hvilken rekkefølge du vil se aktene, og med det ha muligheten til å se filmens 120 forskjellige varianter.

 

Studentene spør; tror du på Gud? tror du på NATO?

Dette aspektet var riktignok langt fra hovedpoenget med filmen, men kun et sidepoeng som gjør filmen ekstra spesiell. Hva filmen ellers dreier seg om kan relateres til filmens tittel. Ikke på den måten at filmen fremsier en bastant motforestilling, men at den snarere kan bety mot forestilling – rettet mot både politikken, pressen og den konvensjonelle filmen. Filmen er kalt en politisk film, men jeg leser den ikke som at den fremmer et politisk standpunkt, derimot så diskuterer den det politiske klimaet i Norge – som på denne tiden var presset av stormakter fra øst og vest. Filmen er heller kritisk mot hvordan internasjonal politikk blir fremstilt i mediene og hvordan mennesker forholder seg til det. Skildringen av dette har en iboende ironi, som kanskje vil være enda mer synlig i dag når vi har fått mer avstand til den kalde krigen og datidens spente politiske klima. Tendensen til grov forenkling av problematikk blir kritisert gjennom hele filmen, men kanskje tydeligst i et innslag med studenter som lager en undersøkelse om sammenheng mellom det å tro på Gud og det å tro på NATO. Sekvensen fremstår nærmest som en harselas med naive studenter.

Filmteamet i filmen

Menneskets tendens til forenkling blir videre knyttet opp mot kunsten. Motforestilling er en meta-film hvor vi følger en regissør (Espen Skjønberg) under en filminnspilling. Filmen opererer på flere plan, det er filmens «virkelige» sfære hvor vi følger en filminnspilling og så ser vi også store deler av filmen i filmen, samt et par dokumentar-innklipp. Det er ikke alltid enkelt å følge på hvilket plan vi befinner oss og filmen kan tidvis være en forvirrende opplevelse. Filmen har heller ingen gitt dramaturgi (noe som kan underbygges av intensjonen om 5 akter som kan sees i tilfeldig rekkefølge) og ingen av karakterene har noe navn. Vi får heller ikke noe informasjon om dem uten om det vi ser i bildet til enhver tid. På denne måten er også filmen en mot-forestilling, eller anti-forestilling. Den bryter bevisst med alle konvensjoner for klassisk filmfortelling. Det som gjør filmen ekstra interessant er at den samtidig gjennom hele filmen nettopp diskuterer filmkonvensjoner og modernistiske prinsipper som fordrer en mer aktiv seerposisjon. Et eksempel på et sitat fra regissøren i filmen;

Derfor vil jo en alminnelig intrige, historie, fortelling, eller hva du vil, være en grov forenkling, mildest talt, ja for å ikke si en løgn. La oss derfor bare prøve å legge frem et materiale og la publikum selv lage intrigen.

Slike ting diskuteres stadig i filmen og det er ikke til å komme bort i fra at dette representerer Løchens eget syn og også er bakgrunn for hvordan Motforestilling fremstår. Filmen er derimot ikke bastant og sier at ting skal gjøres sånn og sånn. Men den åpner for muligheter og nytenkning. I likhet med regissøren i filmen er den åpen og spørrende i sin fremtoning. Regissøren i filmen diskuterer stadig filmen i filmen, men det er synlig hvordan det de diskuterer også gjelder filmen vi selv sitter og ser på, og med det gir den publikum på et vis føringer om hvordan man skal se filmen. Men de føringene handler om å åpne publikums sinn og fortelle publikum at det er de selv som skaper filmen – nærmest føringer om at det ikke er noen føringer. Motforestilling er kun et materiale som publikum selv må sette sammen. En slik aktiv tilskuerposisjon gjør at tilskueren reflekterer mer over det han/hun ser. Ved at filmen åpner opp tilskuerposisjonen på denne måten og samtidig tematiserer og diskuterer politikk gjør filmen veldig spennende da den med det inviterer publikum til å reflektere mer helhetlig over politiske spørsmål – og kanskje frigjøre seg fra den fastlåste posisjonen ”for eller mot”.

Deler av filmen i filmen er i farger hvor vi får se mange flotte naturbilder

 

Meta-grepet er et vanlig fremmedgjørende grep, som river tilskueren ut av handlingen og innlevelsen da han/hun blir bevisstgjort filmens tilblivelse. Det ble svært vanlig i modernistisk film, mest kjent gjennom Federico Fellinis 8 ½. Løchen følger på mange måter i de store mesternes fotspor med denne filmen, og ikke bare er det en film om å lage film, men som problematiserer kunstnerrollen og som kan sees i sammenheng med selve filmens regissør og filmen i seg selv – på samme måte som 8 ½. Det som allikevel gjør Motforestilling unik er at selv om den tidvis er tung og vanskelig å forstå så forklares det, som nevnt, hvorfor den er sånn og hva som er hensikten. Måten regissøren snakker fungerer nesten som en innføring i modernistisk film og som en påminnelse om at slik film fordrer en annerledes tilskuerposisjon. Den forteller oss at dette er vår film og vi må selv skape mening ut av den – tydelig synliggjort i regissørens møte med en journalist;

Etter at journalisten kun får unnvikende og uforståelige svar fra regissøren ber hun om å få se et klipp fra filmen.

Jounalisten får se en mann gå ned en trapp og spør: hvem er det?.

Regissøren svarer: ser du ikke det a, det er skuespiller NN.

Journalisten: Ja, men hva forestiller han? Hva gjør han? Hva skal han?

Regissøren: Det kommer an på hvilken temperatur vi skal gi filmen det.

Journalisten: Temperatur?

Regissøren: Ja, i dette partiet og generelt. Hva igjen er avhengig av situasjonen. Dens preg av ytre og indre trykk. Og, igjen, hvor tilforlatelig vi greier å stille de spørsmålene vi setter frem. I alle fall kan jeg tro han er en fremtredende mann, en embetsmann eller politiker. Trolig under alle omstendigheter en representant for en innflytelsesrik gruppe. Alt ettersom. Det er umulig ennå å vite helt sikkert.

Journalisten: Hva gjør han da? Hvor skal han?

Regissøren: Kanskje han skal i et møte, ta selvmord eller på karneval. Hva vet jeg? La mange muligheter stå åpne. Det er alltid mest interessant, la oss se hva som hender. Bruk deres egen fantasi, deres sanser og deres øyne. Se det som et signal.

Klippet avsluttes og journalisten sier: Ja det skal man sannelig ikke bli klokere av.

Regissøren: Nei, men kanskje noe mer forvirret. Og det kan vel også ha sin hensikt?

Som vi ser er så er det ikke slik at det som jeg kalte en innføring i modernistisk film fungerer som en bruksanvisning og som forenkler lesningen av filmen. Den er i sitt vesen tvetydig, men det diskuteres i filmen effekter av forenklet og konvensjonell kunst og av fremmedgjørende og modernistisk kunst – dermed bevisstgjør den seeren på at for å få noe ut av filmen må han/hun åpne sitt sinn og innta en aktiv seerposisjon.

Regissøren og journalisten

Disse aspektene gjør filmen unik og spennende ikke bare i norsk kontekst, men generelt. Det som ikke minst gjør filmen spennende og relevant i dag er dens diskuterende og generelle form. Hva gjelder politikk og filmkunst er den like aktuell den dag i dag. Den tar ikke stilling i bestemte saker, men stiller seg heller i opposisjon mot hvordan verden fungerer; vår trang til å forenkle et hvert fenomen. Media og film bør ikke være til stede for å forenkle verden for mennesket, men heller tvert i mot – for å utvide menneskets perspektiv og evne til selvstendig refleksjon. Med det en evigaktuell film – som også inneholder mange flere lag enn det jeg har vært inne på her.

Det vi forsøker å lage, det er en film som på alle punkter refererer seg like meget til det som kommer som til det som allerede er vist (Regissøren av filmen i filmen)