«Tørres Snørtevold» (Tancred Ibsen, 1940)

(TEKSTEN INNEHOLDER SPOILERE)

Andre halvdel av 1930-tallet regnes som en gullalder i norsk film. Tancred Ibsen var vår største og mest produktive regissør i denne perioden, mens Rasmus Breistein på slutten av sin karriere også gjorde seg sterkt bemerket i ‘Gullalderen’. I 1940 fulgte Ibsen opp store suksesser som Fant (1937) og Gjest Baardsen (1939) med nok en stor publikumssuksess Tørres Snørtevold. Nok en gang med datidens store stjerne, Alfred Maurstad, i hovedrollen. Filmen ble en stor suksess og det ble laget en remake i både Sverige og Danmark.

Tørres Snørtevold (Alfred Maurstad)

Filmen er løst basert på Alexander Kiellands roman Jacob og handler om den fattige bondegutten Tørres. Hans familie blir fratatt hus og hjem da den mektige og rike konsulen Krøger ønsker seg et sommersted på landet. Unge Tørres reagerer kraftig på urettferdigheten og drar til byen for å søke hevn og for å selv bli rik.

Tørres får seg jobb i en forretning, noe som blir starten på en reise oppover i makthierarkiet i byen. I rekordfart kommer han seg opp og frem ved bruk av buisness-teft, sjarm og ikke minst kynisme. Han gjør aldri noe direkte ulovlig, men han utnytter alle muligheter han har til sin fordel. Han spinner kollegene og konkurrentene sine rundt lillefingeren, blant annet lar han tre forskjellige damer tro at han er deres, slik at han får nødvendig hjelp av dem. Til slutt klarer han også å utfordre den mektige konsul Krøger. Han møter først mye motbør der han uredd stormer inn i byens næringsliv uten respekt for de høye herrer, men til slutt blir han hyllet som genial og en ”self-made man” som kom til byen med to tomme hender og endte på ’tindenes topp’ som de kaller det.

Mektige Krøger

Men dette er ikke historien om hvordan den fattige bondegutten glemmer hvem han er og hvor han kommer fra når han får penger og makt mellom hendene. Han blir ikke grisk og maktsyk, ei heller like ignorant og kynisk som Krøger og andre mektige mennesker. Mot slutten av filmen holder Tørres en tale for byens mektige mennesker hvor han forklarer for dem hvordan han klarte å komme seg opp. Han sier han lærte av dem hvordan det er forfengelighet, dobbeltmoral og kynisme som skulle til for å komme seg frem. Et lite utsnitt av talen:

Som liten gutt lærte jeg av min far og mor, som jo er noen enfoldige mennesker, at jeg i dagligen og på all min ferd skulle beflitte meg på å utvise ærlighet, godhet og gudfryktighet. Men av dere lærte jeg snart at det klarer seg så inderlig godt med å vie disse ting oppmerksomhet bare en dag i uken. De andre seks dagene, det forstod jeg snart, gjaldt det på en uangripelig måte å tilvenne seg nestens gods i størst mulig utstrekning. For dere har lært meg den store sannhet at pengene, det er vår alles herre!

Tørres holder tale

Hans ferd frem var kun et spill, og filmen fremstår med det som en satire over systemet og kapitalismen. Landet styres av kyniske folk, da det er det som skal til for å komme seg frem og bare man har penger kan man komme dit man vil. Tørres ønsket kun å gi dem en lærepenge og fremstår med det som en moralens vokter og gjennom hans avsluttende tale får filmens underliggende satire en skikkelig ’punch-line’ hvor moralen hamres inn i de andre karakterene i filmen og tilskuerne som ser filmen.

Tørres Snørtevold, eller T. Vold, etter at han lærte viktigheten av forfengelighet-

Tørres sammen med hushjelpen Bertha som han får god kontakt med underveis.

Filmen er en fornøyelig affære og Tørres Snørtevold (eller T. Vold som han kaller seg etter hvert for å passe bedre inn) er sprudlende og godt spilt av Alfred Maurstad. Vi møter også en ung Wenche Foss i hennes aller første filmrolle. Filmen er tradisjonell og klassisk fortalt – vi har en protagonist med et tydelig definert mål og vi følger hans vei mot toppen, før vi får en ’happy ending’, som også har en liten tvist som gjør at Tørres fremstår som en utelukkende god person. Men den nevnte politiske satiren i filmen gjør at filmen skiller seg noe ut fra andre norske filmer fra denne tiden, og selv om filmestetikken og skuespillet er noe datert vil tematikken aldri bli helt død. Det jeg vil trekke frem som filmens største styrke, i tillegg til Maurstads fortreffelige rolle-besetning, er hvor godt og drivende filmen er fortalt. Et godt materiale er klippet sammen til en film med høyt gir og god dramaturgi som gjør filmen både underholdende og engasjerende. Klipp og replikker sitter godt, og det er ingen ‘dødtid’ i filmen. Filmen er fortalt svært effektivt og har et tempo og driv som ligner amerikanske storfilmer fra samme tid.

Wenche Foss i hennes første filmrolle

Derimot er jo filmen veldig enkel, som det meste av andre filmer fra samme tid, og sett opp mot nyere film blir jo da filmen veldig lett, overflatisk og urealistisk. Dette gjør at jeg ofte ikke setter disse gamle filmene særlig høyt. Som regel er de jo også veldig kjedelige visuelt og stilmessig – slik som Tørres Snørtevold også er. Men med disse premissene på plass, og hvis man ser den i sammenheng med filmer fra samme tid, så er Tørres Snørtevold en anbefaling. Du skal i hvert fall ikke være redd for å kjede deg – filmen er underholdende, har et fortsatt viktig budskap og Maurstads skuespill er svært fornøyelig.