Arild Kristos «Eddie & Suzanne» (På Cinemateket tirsdag 10/5)

Den legendariske fotografen og filmskaperen Arild Kristo lagde kun én langfilm, «Eddie & Suzanne» (1975), men er minst like kjent for sine unike kortfilmer «Kristoball» og «Undergrunnen». Filmene har blitt restaurert og ble forrige uke utgitt på dvd og presentert på Cinemateket sammen med åpningen av en fotoutstilling som nå utstilles i Filmens hus. Som fotograf er han spesielt kjent for å fange mellommenneskelige sitausjoner på sitt dramatiske høydepunkt, med en spesiell evne til å fange ansiktsuttrykk og følelser. At hans interesse ligger i det fotografiske er lett å se også i filmene hans, derfor er det også spesielt tilfredsstillende at de nå nyrestaurerte kopiene ser helt fantastiske ut – her har det blitt gjort en meget god jobb av folka på Nasjonalbiblioteket!

«Eddie & Suzanne» er kjent som Norges «Bonnie & Clyde», likhetene ligger både i filmenes tittel og handling. Filmen er riktignok ikke like etisk problematisk som Arthur Penns romantisering av vold og kriminalitet. Eddie har sittet i fengsel i flere år med flere forskjellige dommer. Filmen åpner med at Eddie blir sluppet ut på prøve etter god oppførsel og han er så heldig å få jobb ved en bensinstasjon i en svensk småby. Den lille byen blir styrt og overvåket av en svært autoritær og streng politimester. Han har en kjær datter, Suzanne, som blir sterkt overbeskyttet og straffet hardt for de minste overtramp. En dag sniker hun seg ut på diskotek og møter Eddie, det er kjærlighet ved første blikk og Suzanne får en følelse av frihet – en frihet hun ønsker å opprettholde tross farens strenge regime. Da politimesteren finner ut at hun er sammen med (eks)kriminelle Eddie tenner han på alle plugger og sperrer Suzanne inne. Hun og Eddie klarer og rømme og drar ut på en «road-trip» gjennom Europa. Politimesteren sender ut en etterlysning og dramaet er satt der de i utgangspunktet uskyldige er på flukt gjennom kontinentet.

Med «Eddie & Suzanne» ser vi tydelig at Kristo både er inspirert av modernistiske strømninger i Europa, men også av den amerikanske popkulturen. Dette i kombinasjon med hans utsøkte teft og interesse i bilder og billedkomposisjon gjør filmen unik i norsk sammenheng! Kjærlighetshistorien i filmen er nesten utelukkende fortalt med bilder, det er veldig lite dialog og dialogen hører vi ofte bare som mumling i bakgrunnen. Vi blir ikke kjent med karakterene og på den måten er de helt flate projeksjoner. Men de er universelle og noe alle kan kjenne seg igjen i, det er kjærligheten, friheten og den følelsesmessige tilknytningen vi følger – Eddie og Suzanne kan være hvem som helst. Kristos minimale fokus på dialog resulterer også i at skuespillet til tider er veldig dårlig, spesielt av Yvonne Sparrbåge som spiller Suzanne. Farsfiguren, som danner filmens problematikk, er overdrevet og overtydelig, men spiller samtidig med en troverdig kraft. At han er overdrevet er ikke noe problem i denne filmen, han passer godt som en kontrast til den frie kjærligheten mellom de unge og han setter filmens tematikk virkelig på spissen – noe som gir den en slags forenklet gjennomslagskraft. Tematikken er jo typisk for 60- og 70-tallet og handler om den store generasjonskløften og ungdommenes behov for opprør og frihet. Som både gjelder på familienivå gjennom foreldre/barn, men også på et samfunnsnivå hvor lover, regler og en undertrykkende makt neglisjerer livsglede og frihet. Filmen mangler dybde, og kan sies å være svært enkel og overfladisk, men gjennom sin stiliserte og drømmeaktige form føles filmopplevelsen allikevel kompleks og måten han viser den enkle historien gjør at filmen forteller mye mer enn andre filmer som tilsynelatende kanskje har mer dybde. Kristo mente selv at man skulle se filmen som en allegori – og det er nettopp følelsene og stemningene han makter å skape som gjør at den enkle historien og de enkle karakterene fungerer som symboler på noe mer og større!

Filmens nydelige foto og den gode jobben som er gjort med restaureringen gjør at filmen tidvis nesten ser helt ny ut, og lite minner om at den er over 35 år gammel. Den har modernismens stillstand og drømmebilder og popkulturens «coolness», noen små svakheter her og der gjør at filmen ikke får helt toppkarakter av meg, men hadde jeg operert med karakterer ville den vært på nest øverste hakk. Jeg anbefaler derfor alle til å se den på Cinemateket tirsdag 10. mai for å se den på stort lerret. Ellers er den utgitt på en fin dvd-utgave hvor du også får med tre kortfilmer i tillegg til dokumentaren «Arild Kristos verden».