Få meg på for faen – eller skal vi si «Fucking Skoddeheimen»?

Få meg på, for faen er sjarmerende, småmorsom og litt viktig. Den har fått smålunken kritikk her hjemme – noe overraskende spør du meg. Kanskje er det grunnet de store forventningene etter suksessen ved Tribeca-festivalen i New York. Men vi bør ikke være overrasket over den positive oppmerksomheten filmen har fått i utlandet – da først og fremst i USA. Filmen trykker på mange av de rette knappene for internasjonal interesse. Vi hjemme i Norge føler kanskje filmen fremstår som en litt lettere utgave av Fucking Åmål. Men likhetene de to filmene bærer er svært markante og representerer egenskaper i ungdomsfilm som vi sjelden ser så direkte i amerikansk film – men som vi allikevel vet at de tørster etter også på andre siden av dammen!

Systad Jakobsen trykker først og fremst på knappene for ”det kontroversielle” og «det eksotiske». ”Filmen var da ikke særlig kontroversiell, tenker du vel nå”. Nei – kanskje ikke. Særlig ikke om man sammenligner med rå, realistiske filmer som Pianolærinnen eller Den frie vilje, eller mer ekstreme filmer som Sansenes rike og Shortbus. Men Få meg på, for faen er pakket inn et svært uskyldig og tilgjengelig filmspråk – den fremstår som en helt vanlig ungdomsfilm. Med det møter den en helt annen målgruppe, samtidig som den fremstår som mer uskyldig – eller skal vi si tilforlatelig? Da føles det brått mer spesielt med erigerte peniser, nakne ungdomspupper og en såpass direkte og åpen tilnærming til kvinnelig ungdomsseksualitet. ”Jeg kjeda meg på jobb og fikk lyst til å rugge på en myntrull” er selv i norsk sammenheng en kommentar man blir overrasket over. Filmen er gjennomgående uredd og direkte i sin omtale av seksualitet, som for oss nordmenn gjør filmen mer frigjort enn naken kropp i seg selv. Og vi er jo alle klar over amerikanernes moral i forhold til seksualitet i visuelle medier – med det må jo denne filmen få en viss oppmerksomhet når den blir vist der borte.

Skandinavia – da i særlig grad Sverige – har i USA et rykte for å være svært liberale i forhold til seksualitet – spesielt i forhold til unge kvinner. Fra Bergmans En sommer med Monika, til de mer kontroversielle Jag er nyfiken-filmene på 60-tallet som inngikk i en trend med svenske filmer som krysset grenser hva gjaldt seksualitet. En trend som fikk stor oppmerksomhet i USA hvor begrepet «den svenske synden» dukket opp. Begrepet spilte på svenskenes frigjorte og umoralske syn på seksualitet. En periode ble svenske filmer i USA nesten synonymt med porno. De senere år har vi nevnte Fucking Åmål som på tross av mange andre opplagte kvaliteter likevel er mest kjent grunnet lesbisk kjærlighet blant ungdommer.

Få meg på, for faen (Turn me on, goddammit) har en rå og direkte tittel og grunnet sitt opphav i Skandinavia skaper det en interesse i dobbeltmoralske Amerika – hvor kropp og sex virker superviktig, men som allikevel må skjules. Få meg på, for faen er akkurat kontroversiell nok til å innfri amerikanernes forventninger om oss som frigjorte og liberale, og den er akkurat kontroversiell nok til at den blir anerkjent for å utfordre synet på unge kvinners seksualitet. Men – sist, men ikke minst – den er ikke kontroversiell at den skremmer vekk moralsk indignerte amerikanere. Den innfrir et kriterium som er vanlig å ta i betraktning i forhold til Oscar-prisen for beste fremmedspråklige film; Filmen må skille seg fra amerikansk film, men for all del ikke for mye!

Fucking Skoddeheimen.
Likhetene mellom Systad Jacobsen sin film og Moodyssons Fucking Åmål er åpenbare. Jentene i Få meg på, for faen hater den lille bygda Skoddeheimen som de bor i. De snakker ikke om annet en å komme seg vekk – helst til Oslo eller USA. Videre kan skildringene av ungdomsfester og seksualitet sammenlignes. Fucking Åmål er etter min mening en langt bedre film og har oppnådd en mye større suksess enn Få meg på, for faen noen gang vil. Men Systad Jacobsen benytter seg av et annet grep, som utlendinger ofte setter pris på. Der Åmål virkelig ser ut som et «høl» er Skoddeheimen idyllisk plassert mellom fjell og fjorder på vestlandet. Nettopp det Norge som utlendingene ser i turistbrosjyrer og som de synes er slående vakkert. Filmen blir da en eksotisk reise inn i vakre omgivelser. Så har da også filmen blitt en vakker film. Men filmen innfrir med det på mange måter bilde utlendinger har om oss nordmenn – og det er da som regel tilfredsstillende når produktet møter forventningene. Dette eksotiske elementet vil sammen med filmens kontroversielle sider gjøre at filmen vil få oppmerksomhet rundt om i verden.

Agnes og Elin i "Fucking Åmål"

Sammenlignet med Fucking Åmål så er Få meg på, for faen riktignok langt i fra like original og hardtslående. Kritikkene her hjemme har også påpekt at filmen er for «liten» og «lett». Men vi skal ikke undervurdere at denne filmen også er ”litt viktig” i sin ufarliggjøring av ungdomsseksualitet, måten den viser en kvinnelig seksuell drift – på en måte vi kun forbinder med menn (j.fr seansen i butikken!!) og i tillegg viser filmen på en sår og varm måte hvordan det kan være å bli utstøtt i et lite lokalsamfunn.

Filmen fikk kanskje en for stor hype for sitt eget beste etter suksessen i New York, men utefra sine forutsetninger vil jeg kalle den vellykket. Utefra publikumstall vil jo alle kalle den vellykket – og det er jo bare hyggelig. At ungdommer skulle strømme til kinoene for norske filmer var jo helt utenkelig for 10 år siden. En slik kombinasjon av humor, tilgjengelig filmspråk og viktig tematikk er jo kanskje da det beste for norsk ungdomsfilm. Da får det heller være at vi voksne synes filmen er litt for lett, liten og overfladisk.