August 2011 – en lysende måned i norsk film

Ungdomsfilm som fenger ungdom, vellaget sjangerfilm for hele folket og kunstnerisk film som sender norske kritikere til himmels –  «institusjonen norsk film» sine målsetninger konsentrert i tre kinopremierer i august. Ikke nok med det; Hodejegerne setter internasjonale salgsrekorder, Oslo 31. august hadde premiere i det gjeve «Un certain regard»-programmet i Cannes, mens Få meg på for faen vant pris for beste manus i Tribeca filmfestival i New York og regissør Systad Jacobsen blir innlemmet i Varietys liste over «ten directors to watch». Vi har gått fra en vinter hvor norsk film var i krise med sviktende besøk og dårlige kritikker til en sensommer hvor norsk film svever på en rosa sky. Dette er den tabloide versjonen vi blir servert gjennom mediene. Men hvor er vi egentlig på vei? Hvordan er ståa i norsk film i 2011?

August 2011 innfrir med glans «norsk films» krav om både børs og katedral – og ikke minst «norsk kultur for ungdom». Dessverre fremstår den aktuelle måneden som hva norsk film kunne vært – og ikke hva norsk film er! August synliggjør mulighetene som finnes i dette bortgjemte filmlandet. Måneden lyser opp som den eneste stjernen i et mørke av middelmådigheter med fåfengte forsøk på å blande viktig tematikk med «comic reliefs» i frykt for å ikke kjede «det dumme publikummet» som ser på lett underholdning som filmmediets eneste kvalitet. Der en film som prøver å ta pulsen på klasseskiller i det moderne Norge ender opp med å underbygge stereotypiene, men hvor håndverket tross alt var veldig godt og så var det jo veldig morsomt da puddelen slikket på en dildo, der en film om den skitne og lite etiske kulturen i ukebladsbransjen handler mest om hvor lik Ingar Hegle Gimle var Sven O. Høiby, der en alvorlig bok om en drabantbys vanskelige overgang fra tegninger til mennesker og et barns oppvekst der faren tar på seg barnsrollen blir til en film hvor det folk husker er at Sven Nordin var mye naken og morsom.

Ikke det at en filmadaptasjon av en roman nødvendigvis skal gjenspeile hele romanen og dens lynne, men sammeligningen med litteratur er ypperlig til å understreke norsk films redsel for alvor – og ikke minst problemer med å anerkjenne film som et selvstendig kunsterisk medium. Norske filmer som  adapterer norske romaner fremstår som et tilbud som kunne hett » Den siste revejakta for Dummies«. Litteraturen er for innsikt, mens filmen er for underholdning – slik har det blitt her i Norge. Vi ser ingen norske filmer – adaptasjoner eller ikke – som våger å utforske filmmediets muligheter til å fortelle noe på en unik måte. Ingen spennende narrative grep eller særegne visuelle uttrykksformer. Vi ser kjente fjes innvikles i en problemtikk som de kommer seg overraskende lettvint ut av, vi glemte i 1 time og 23 minutter at film kan gi en utvidet og annerledes opplevelse gjennom form og stil, vi lo litt av noen fiffige kommentarer, følte tendenser til frysninger i en scene mot slutten og hvis vi tenker etter så sa den jo faktisk litt om oss nordmenn, setene i salen var litt vonde og en sjokoladerull til 33 kroner var godt, men forsvant fort. Norsk films dyrkelse av middelkulturen hvor man skal le og felle en liten tåre, men viktigst av alt komme oppstemt ut av kinosalen, er ikke noe nytt perspektiv i den akademiske disiplinen «å redegjøre for hva som er dårlig med norsk film og stille spørsmål om hvem som har skylden». Denne tendensen har blitt slått fast her på Montages, av Aksel Kielland i Vagant, av skuespillerspiren Espen Kloumann Høiner i Dagbladet og av filmviter Gunnar Iversen, m.fl. En tendens som fordummer norsk film, men som gjør at folk synes det er helt ålreit å gå på norske filmer på kino.

Det evige dilemmaet mellom børs og katedral behøver ikke bety et møtepunkt i Peppes Pizza som norsk film prøver på, ei heller en burger uten løk med ekstra ‘thousand island’ og østers med maldonsalt. August 2011 har vist at vi også i Norge kan servere kvalitetsburgere og skalldyr med fokus på smak og ikke som en øvelse for hvordan man kan differensiere seg fra «folket». I tillegg har vi klart å utfordre ungdommen til å bytte ut grandiosa’n med ‘pizza originale’ – som faktisk har litt innhold.

Jeg, personlig, er ikke over meg av begeistring for Hodejegerne. Hovedankepunktet mitt er en tam og platt opprulling av filmens konflikt. Men filmen er allikevel svært stødig som en sjangerfilm og serverer en heseblesende katt og mus-lek i et høyt tempo og elegant filmspråk. Den har intense og spektakulære actionscener og humor med ekstra snert. Produksjonen bærer ikke preg av å være «billig» og «amatørmessig», den ser derimot «profesjonell» og påkostet ut, noe som for store deler av kinopublikummet er svært tilfredsstillende og gjør filmen til et likeverdig substitutt for den dominerende Hollywood-filmen. Noe de imponerende besøkstallene hittill er et synlig bevis på.

Oslo 31. august har hatt en enorm hype rundt seg. Filmen hadde premiere i «un certian regard»-programmet i Cannes, en sjeldenhet for norke filmer og den har fått panegyriske kritikker av hjemlig presse. Men sist men ikke minst; den er «wonderboyen» og «redningsmannen» Joachim Trier sin etterlengtede andrefilm. I mine øyne innfrir filmen de store forventningene. Filmen har en filmatisk visjon – den er et helhetlig konsept. Der det visuelle uttrykket er bevisst valgt for å matche filmens stemning og historie. Den har et filmatisk uttrykk og form som er forplantet i filmhistorien. Den kunne ikke blitt fortalt gjennom et annet medium. Den har en innramming som løfter filmens helhet og utvider dens mening. Den er direkte og naken. Den viser i små subtile glimt enn innsikt i vår tidsånd, i Oslolivet i 2011. Den viser i fullt alvor hvordan det kan føles å ha problemer i et bekymringsfritt samfunn. Den viser vart kontrasten mellom det å ønske forståelse, omsorg og hjelp og det å drømme om å leve av iskrem en hel dag. Den gir deg et innblikk i hvordan det kan være å føle meningsløshet i et samfunn fullt av muligheter. Den viser kompleksiteten i menneskelige strukturer. Den viser det irrasjonelle i menneskets følelser. Den får deg til å gruble på hvem vi er og hvem vår neste er. Den er poetisk i sitt elegante filmspråk. Den er så vellaget og velspilt at den unngår unødvendige distraksjoner. Det er filmens form og hvordan den er fortalt som gjør den så bra. Den setter spor i deg.

Disse to filmene skiller seg ut fra ‘gode historier’ som er pregløst, overfladisk og sømløst fortalt. Jeg har lyst til å trekke frem noe Kalle Løchen for ca et år tilbake uttalte i Vagant; «Veien mot en bedre film starter med å innse at alle historier er fortalt. Det handler om å fokusere på hvordan du vil fortelle den». August 2011 viser veien for norsk film – der ulike former blir rendyrket, der kunstnerisk film ofrer markedshensyn og der publikumsfilm er film som film. Og der ungdommene engasjerer seg i tematikk og ikke Peter Stormare som klovn.

Rekk opp hånda alle som er lei av Peppes Pizza!