Motforestilling (Erik Løchen, 1972) – en anti-forestilling

Kun basert på den fantastiske og originale Jakten fra 1959 bør Erik Løchen regnes som en av våre mest betydningsfulle filmskapere. Det er et betydelig verk og viste at enkelte krefter i Norge langt i fra var på etterskudd av internasjonale trender – snarere tvert i mot. Jakten er en sjarmerende og imponerende film som kombinerer det erke-norske med modernisme og selvrefleksive elementer inspirert av modernistiske strømninger fra kontinentet. Den ble vist i Cannes i 1959, men historisk sett har jo det kommet i skyggen av veldig mye annet som skjedde på og rundt nettopp den festivalen. Men Jakten var en del av det. Videre har Erik Løchen jobbet mye med kort- og dokumentarfilm, men vendte tilbake til langfilmen i 1972 med den svært ambisiøse Motforestilling. Der Jakten var en lett og leken film er Motforestilling en tyngre og mer ambisiøs film med en større dybde.

Med Motforestilling ønsket Løchen å lage en sirkulær film, uten begynnelse og slutt. Det resulterte i 5 akter fordelt på fem forskjellige filmruller, som Løchen mente man kunne se i hvilken rekkefølge man ville – noe som gir 120 forskjellige varianter av filmen. Dette aspektet gjør i seg selv filmen veldig interessant og unik. De begrensede private visningsmulighetene i samtiden førte jo riktignok til at den ble lansert i en bestemt kinoversjon med aktene i en gitt rekkefølge, som med det sto igjen som filmen. I 1980 ble det derimot lansert en alternativ versjon hvor aktene ble stokket i en annen rekkefølge. Men det er først med dvd-utgivelsen som ble utgitt i 2009 at Løchens intensjoner med filmen virkelig ble virkeliggjort. På dvd’en kan du nemlig selv velge hvilken rekkefølge du vil se aktene, og med det ha muligheten til å se filmens 120 forskjellige varianter.

 

Studentene spør; tror du på Gud? tror du på NATO?

Dette aspektet var riktignok langt fra hovedpoenget med filmen, men kun et sidepoeng som gjør filmen ekstra spesiell. Hva filmen ellers dreier seg om kan relateres til filmens tittel. Ikke på den måten at filmen fremsier en bastant motforestilling, men at den snarere kan bety mot forestilling – rettet mot både politikken, pressen og den konvensjonelle filmen. Filmen er kalt en politisk film, men jeg leser den ikke som at den fremmer et politisk standpunkt, derimot så diskuterer den det politiske klimaet i Norge – som på denne tiden var presset av stormakter fra øst og vest. Filmen er heller kritisk mot hvordan internasjonal politikk blir fremstilt i mediene og hvordan mennesker forholder seg til det. Skildringen av dette har en iboende ironi, som kanskje vil være enda mer synlig i dag når vi har fått mer avstand til den kalde krigen og datidens spente politiske klima. Tendensen til grov forenkling av problematikk blir kritisert gjennom hele filmen, men kanskje tydeligst i et innslag med studenter som lager en undersøkelse om sammenheng mellom det å tro på Gud og det å tro på NATO. Sekvensen fremstår nærmest som en harselas med naive studenter.

Filmteamet i filmen

Menneskets tendens til forenkling blir videre knyttet opp mot kunsten. Motforestilling er en meta-film hvor vi følger en regissør (Espen Skjønberg) under en filminnspilling. Filmen opererer på flere plan, det er filmens «virkelige» sfære hvor vi følger en filminnspilling og så ser vi også store deler av filmen i filmen, samt et par dokumentar-innklipp. Det er ikke alltid enkelt å følge på hvilket plan vi befinner oss og filmen kan tidvis være en forvirrende opplevelse. Filmen har heller ingen gitt dramaturgi (noe som kan underbygges av intensjonen om 5 akter som kan sees i tilfeldig rekkefølge) og ingen av karakterene har noe navn. Vi får heller ikke noe informasjon om dem uten om det vi ser i bildet til enhver tid. På denne måten er også filmen en mot-forestilling, eller anti-forestilling. Den bryter bevisst med alle konvensjoner for klassisk filmfortelling. Det som gjør filmen ekstra interessant er at den samtidig gjennom hele filmen nettopp diskuterer filmkonvensjoner og modernistiske prinsipper som fordrer en mer aktiv seerposisjon. Et eksempel på et sitat fra regissøren i filmen;

Derfor vil jo en alminnelig intrige, historie, fortelling, eller hva du vil, være en grov forenkling, mildest talt, ja for å ikke si en løgn. La oss derfor bare prøve å legge frem et materiale og la publikum selv lage intrigen.

Slike ting diskuteres stadig i filmen og det er ikke til å komme bort i fra at dette representerer Løchens eget syn og også er bakgrunn for hvordan Motforestilling fremstår. Filmen er derimot ikke bastant og sier at ting skal gjøres sånn og sånn. Men den åpner for muligheter og nytenkning. I likhet med regissøren i filmen er den åpen og spørrende i sin fremtoning. Regissøren i filmen diskuterer stadig filmen i filmen, men det er synlig hvordan det de diskuterer også gjelder filmen vi selv sitter og ser på, og med det gir den publikum på et vis føringer om hvordan man skal se filmen. Men de føringene handler om å åpne publikums sinn og fortelle publikum at det er de selv som skaper filmen – nærmest føringer om at det ikke er noen føringer. Motforestilling er kun et materiale som publikum selv må sette sammen. En slik aktiv tilskuerposisjon gjør at tilskueren reflekterer mer over det han/hun ser. Ved at filmen åpner opp tilskuerposisjonen på denne måten og samtidig tematiserer og diskuterer politikk gjør filmen veldig spennende da den med det inviterer publikum til å reflektere mer helhetlig over politiske spørsmål – og kanskje frigjøre seg fra den fastlåste posisjonen ”for eller mot”.

Deler av filmen i filmen er i farger hvor vi får se mange flotte naturbilder

 

Meta-grepet er et vanlig fremmedgjørende grep, som river tilskueren ut av handlingen og innlevelsen da han/hun blir bevisstgjort filmens tilblivelse. Det ble svært vanlig i modernistisk film, mest kjent gjennom Federico Fellinis 8 ½. Løchen følger på mange måter i de store mesternes fotspor med denne filmen, og ikke bare er det en film om å lage film, men som problematiserer kunstnerrollen og som kan sees i sammenheng med selve filmens regissør og filmen i seg selv – på samme måte som 8 ½. Det som allikevel gjør Motforestilling unik er at selv om den tidvis er tung og vanskelig å forstå så forklares det, som nevnt, hvorfor den er sånn og hva som er hensikten. Måten regissøren snakker fungerer nesten som en innføring i modernistisk film og som en påminnelse om at slik film fordrer en annerledes tilskuerposisjon. Den forteller oss at dette er vår film og vi må selv skape mening ut av den – tydelig synliggjort i regissørens møte med en journalist;

Etter at journalisten kun får unnvikende og uforståelige svar fra regissøren ber hun om å få se et klipp fra filmen.

Jounalisten får se en mann gå ned en trapp og spør: hvem er det?.

Regissøren svarer: ser du ikke det a, det er skuespiller NN.

Journalisten: Ja, men hva forestiller han? Hva gjør han? Hva skal han?

Regissøren: Det kommer an på hvilken temperatur vi skal gi filmen det.

Journalisten: Temperatur?

Regissøren: Ja, i dette partiet og generelt. Hva igjen er avhengig av situasjonen. Dens preg av ytre og indre trykk. Og, igjen, hvor tilforlatelig vi greier å stille de spørsmålene vi setter frem. I alle fall kan jeg tro han er en fremtredende mann, en embetsmann eller politiker. Trolig under alle omstendigheter en representant for en innflytelsesrik gruppe. Alt ettersom. Det er umulig ennå å vite helt sikkert.

Journalisten: Hva gjør han da? Hvor skal han?

Regissøren: Kanskje han skal i et møte, ta selvmord eller på karneval. Hva vet jeg? La mange muligheter stå åpne. Det er alltid mest interessant, la oss se hva som hender. Bruk deres egen fantasi, deres sanser og deres øyne. Se det som et signal.

Klippet avsluttes og journalisten sier: Ja det skal man sannelig ikke bli klokere av.

Regissøren: Nei, men kanskje noe mer forvirret. Og det kan vel også ha sin hensikt?

Som vi ser er så er det ikke slik at det som jeg kalte en innføring i modernistisk film fungerer som en bruksanvisning og som forenkler lesningen av filmen. Den er i sitt vesen tvetydig, men det diskuteres i filmen effekter av forenklet og konvensjonell kunst og av fremmedgjørende og modernistisk kunst – dermed bevisstgjør den seeren på at for å få noe ut av filmen må han/hun åpne sitt sinn og innta en aktiv seerposisjon.

Regissøren og journalisten

Disse aspektene gjør filmen unik og spennende ikke bare i norsk kontekst, men generelt. Det som ikke minst gjør filmen spennende og relevant i dag er dens diskuterende og generelle form. Hva gjelder politikk og filmkunst er den like aktuell den dag i dag. Den tar ikke stilling i bestemte saker, men stiller seg heller i opposisjon mot hvordan verden fungerer; vår trang til å forenkle et hvert fenomen. Media og film bør ikke være til stede for å forenkle verden for mennesket, men heller tvert i mot – for å utvide menneskets perspektiv og evne til selvstendig refleksjon. Med det en evigaktuell film – som også inneholder mange flere lag enn det jeg har vært inne på her.

Det vi forsøker å lage, det er en film som på alle punkter refererer seg like meget til det som kommer som til det som allerede er vist (Regissøren av filmen i filmen)

 


PAX – syv skjebner møtes ombord i et fly (og det er egentlig ikke noe mer enn det som skjer)

Etter mye om og men er omsider den stjernespekkede filmen Pax klar for premiere nå på fredag 18. Mars. Anette Sjursens (Min misunnelige frisør) flydrama har lenge blitt snakket om og har en rolleliste det i norsk sammenheng lukter svidd av; Ellen Dorrit Petersen, Ida Elise Broch, Kristoffer Joner, Anneke von der Lippe, Pia Tjelta, Ane Dahl Torp, Tomas von Brömssen, Samuel Fröler, Kyrre Haugen Sydness m.fl. Filmen har stadig blitt utsatt og er over 2 år på overtid. Årsaker skal være budsjettsprekker og mye arbeid med spesialeffekter. Etter hva jeg har forstått har de fått ekspertise fra Danmark til å fullføre spesialeffektene – som hovedsakelig innebærer en eksplosjon i en flymotor og et fly med turbulens i uvær.

Produsentene fra Paradox innledet filmen, på festpremieren, med en metafor om en komplisert barnefødsel for å beskrive filmen og bedyret at sugekopp og keisersnitt ikke hadde noe å si for hvor vellykket barnet ville bli. Men i dette tilfellet var nok feilen på et mye tidligere stadium enn selve fødselen. Det er imponerende å bruke så mange år på en flettverksfilm på 1 timer og 10 minutter. Jeg vil tro det er en del årsaker bak utsettelsen de ikke vil snakke høyt om. Nettopp fordi filmen ikke er særlig vellykket – og det handler ikke om spesialeffektene (selv om de heller ikke var videre imponerende) – men i hovedsak om manuset.

Vi møter syv forskjellige personer på et fly fra Stockholm til Oslo, og alle har hver sin problematiske historie. De største rollene har Ellen Dorrit Petersen og Ida Elise Broch. Karakteren til Dorrit Petersen mistet sin sønn i en bilulykke hvor hun og mannen overlevde. Hun klandrer seg selv for sønnens dødsfall og har et turbulent forhold til mannen som har klart å gå videre i livet. Hun prøvde like før flyturen å ta livet sitt, og nå sitter hun på flyet sammen med sin mann. Ida Elise Brochs karakter, Elise, ble presset til å forlate klosteret hvor hun var for å bli nonne. Samtidig døde hennes eksmann dagen i forveien etter å ha ligget på sykehuset etter en bilulykke. Elise måtte selv avgjøre hvorvidt de skulle dra ut respiratoren og la han dø. Hun maktet ikke å ta avgjørelsen og har begynt å tvile på gud. Ved siden av Elise på flyet sitter en kirurg spilt av Kyrre Haugen Sydness, det kommer frem at det var han som behandlet eksmannen til Elise. Han gjorde en feil (sin aller første noensinne) og maktet ikke å redde livet hans – det fører til at han bestemmer seg for å aldri mer operere igjen. Dette er kun tre av de syv historiene, så som dere skjønner kommer alle til flyet med en tunglastet bagasje. Samtidig som tilfeldighetene skal ha det til at de forskjellige historiene knyttes sammen på et merkverdig og skjebnebestemt vis.

Videre fører en eksplosjon i en av flymotorene til dramatikk i flyet og passasjerene frykter at flyet skal styrte. Det gir de ulike karakterene et nytt perspektiv på livet og de åpner seg for hverandre. Ved at de innrømmer ting for hverandre blir de samtidig bedre kjent med seg selv, og begynner kanskje å se en fremtid – i det de innser at de kanskje ikke har noen fremtid. Selv om mange i Norge nok begynner å bli mektig lei slike flettverksfilmer, som skal fortelle noe om ”alt” her i livet, så er ikke dette et håpløst utgangspunkt for et godt drama.

Kristoffer Joner og Anneke von der Lippe i heftig tilfeldig sex

Men filmen makter på ingen måte å leve opp til premissene den selv har satt. Den handler om hvordan en nær-døden-opplevelse forandrer perspektivet til menneskene og hvordan det åpner de store følelsene. Men filmen behandler aldri temaene den tar opp på en interessant måte – det hele blir veldig overfladisk. Og det verste av alt er at det aldri er skikkelig dramatikk i flyet! Alt som skjer er at etter at den ene flymotoren eksploderer så er det en veldig turbulens og oksygenmaskene faller ned og må tas i bruk. Det verste som skjer er at en faller i midtgangen, og det virker ikke som passasjerene virkelig tror at de skal dø – og da forsvinner poenget litt. Plutselig er så filmen over – før dramatikken egentlig har begynt. Det finnes egentlig aldri noe klimaks, men allikevel er det ikke måte på hvor vakker og pompøs avslutningen skal være. Når man tenker på alt fælt som skjer i verden gir det en litt flau smak i munnen når denne filmen spiller på de vakreste tonene med en hinsides storslått og pompøs sluttdel fordi noen nordmenn på førsteklasse i et fly måtte ta i bruk oksygenmaskene og sitte stille med setebeltene på. Nei, dette var en tynn suppe, og da har jeg ikke engang nevnt de tåpelige bi-historiene som strekker seg til et bombedrama i Midtøsten (selvfølgelig!) og tilfeldig sex mellom en flyvertinne og en sliten dranker

Det pompøse er ikke bare noe som er tilstede i avslutningen, men gjennomsyrer hele filmen fra start til slutt – i både foto, klipp og musikk. Gjennom poetiske og symbolske overganger og vakre bilder – ikke noe galt i det, og bildene er tidvis veldig fine, men symbolikken er for det meste ganske plump. Det mest problematiske er for meg derimot musikken, som er veldig overdådig – samtidig brukes det mye arabiske toner i all ”dramatikken”, noe som kræsjer veldig med selve filmen. Det kan da ikke være fordi tre minutter av filmen foregår i Libanon? Eller er det fordi frykten for døden eller flydrama bringer assosiasjoner til den delen av verden? Ikke vet jeg, men det passer hvert fall ikke særlig bra. Hovedproblemet er dog ikke dette pompøse formspråket i seg selv, det er formspråkets møte med filmens innhold som er problemet. Det matcher rett og slett ikke – manuset (ei heller skuespillet for den saks skyld) klarer ikke leve opp til filmens form. Da blir det hele fort en pinlig opplevelse.

Hvis man skal sammenligne denne filmen med en annen norsk film så vil jeg trekke frem Eva Sørhaugs Lønsj. På samme måte som Pax er det en flettverksfilm som har et helt ålreit premiss, men som også i likhet med Pax nærmest slutter før den egentlig har begynt. Jeg husker dette problemet godt jeg, fra jeg skrev stiler på skolen. Det var ofte lett å finne på et utgangspunkt og bygge noen karakterer, men det var når selve midtdelen kom og historieutviklingen skulle starte at det begynte å stoppe opp litt og vanskelighetene kom. Det var ikke så farlig med en skolestil, man kunne jo alltids ro i land et eller annet og overleve med en middelmådig karakter. Men når man bruker et titalls millioner kroner og flere års arbeid er det kanskje greit å mestre mer enn som så?

Filmen markedsfører seg som et mektig drama. Men hvor mektig kan egentlig et drama som tar for seg syv forskjellige historier på 1 time og 10 minutter bli? Det kan kanskje gå, men Pax klarte det ikke…


Jeg reiser alene – på en gjengrodd og stengt sti

(Inneholder spoilere – eller gjør den egentlig det?)

Dette er ingen anmeldelse, men kun et uttrykk for en frustrasjon omkring en film med mye potensial, som videre tar noen helt utilgivelige grep.

Mannen som elsket Yngve, forløperen til Jeg reiser alene, klarte på et utsøkt vis å kombinere alvor og humor – en vanskelig kombinasjon som ikke mange mestrer til det fulle. Jeg reiser alene falt av balanselinen allerede før den hadde begynt. Filmen er til tider svært morsom – det skal ikke stå på det – men når den famler rundt for å finne balansen med alvor og drama så blir det en pinlig opplevelse!

Filmen åpner med en rekke sketsjer etter hverandre. Først ved en komisk sitasjon hvor Jarle Klepp og kameraten prøver å finne ut om Jarle har brukt kondom, da han våkner opp ved siden av en jente uten å huske noen ting.  Vi hopper så syv år frem i tid hvor Jarle får det endelige svaret på kondom-spørsmålet. Svaret er nedslående og han må passe på datteren sin i en uke – noe han overhodet ikke er klar for. Videre blir vi servert en rekke sketsjer med Jarle og datteren, Charlotte Isabel, som spiller på hans manglende evner til å være far og kulturkollisjonen dem i mellom. Moren til datteren jobber på Rema og smugler sprit i Sverige, og hun selv er manisk opptatt av prinsesser. Denne livsstilen er helt fjern for akademiker og wannabe-filosof Jarle Klepp som lever i sin egen Proust’ske boble. Disse skjetsjene er svært kostelige og bringte frem latteren i meg, særlig Jarles kamerat spilt av, alltid gode, Pål Sverre Valheim Hagen er veldig morsom. Som film derimot så føles det på dette stadiet som en svært oppstykket opplevelse. Men hadde det enda vært så vel, at filmen hadde fortsatt i dette sporet og fremstått som en ren komedie og en satire over selvgode akademikere.

(ikke les videre om du ikke har sett filmen og har planer om å se den)

Filmen finner jo ut det ikke bare er morsomt at en syv år gammel jente blir sendt alene fra Skien til Bergen, til en totalt ansvarsløs far. Han er jo mest opptatt av å drikke seg full, rydde opp i et problematisk kjærlighetsforhold til en stipendiat og ikke minst å skrive en sak om Marcel Proust til Morgenbladet. Kort oppsummert; Jarle blir full – glemmer datteren – moren til jarle kommer og rydder opp – hun skjønner at Charlotte Isabel har hatt det vanskelig hjemme – Anette, moren til Charlotte Isabel, kommer plutselig – hun har harry stil – men var snill allikevel, bare litt ung og naiv – Charlotte Isabel har bursdag – alle er glade igjen – jarle og Anette kysser og mer til – Charlotte Isabel hjelper Jarle å få sendt artikkelen sin til Morgenbladet – Anette og Charlotte Isabel drar tilbake til Skien.

Det er først etter denne forutsigbare og noe kjedelige handlingen at mitt store problem med filmen kommer til syne! Filmen er helt okei frem til dette tidspunkt, men så gjør de noen valg som jeg overhodet ikke kan skjønne hvorfor de har gjort! Dette er et oppegående filmcrew som ble profilerte etter suksessen Mannen som elsket Yngve, som skriver gode manus med snert og innsikt, de skildrer et hipt miljø, hvor de i filmen kontinuerlig refererer til høyverdig kunst og kultur, som Ingmar Bergman og Rainer Werner Fassbinder og de tematiserer forskjellen mellom de folkelige og de intellektuelle. Men i filmens avslutning legger de seg på en list som er hinsides de folkelige!

Du kan bare ikke gjøre slik; Jarle sier farvel til Charlotte Isabel på flyplassen, de gir hverandre en klem, men ingen av dem tør å si noe spesielt til hverandre. Jarle står alene igjen på flyplassen, før Charlotte Isabel kommer løpende opp igjen fra gate’n og roper ”jeg er glad i deg”, jarle responderer selvfølgelig, før han går ut og finner et avisstativ med Morgenbladet. Han tar en kikk og der er selvfølgelig artikkelen hans… For det første fører denne klisjébruken til at filmen tar veldig enkle løsninger og blir veldig overfladisk. Er det ikke å undervurdere publikum å ta disse enkle valgene og ikke kunne ha en litt mer tvetydig og melankolsk avslutning? Men den kampen skal jeg ikke ta her – det vil i så fall også gjelde et hav andre filmer.

Problemet mitt er klisjeene i seg selv! Klisjeer er en viktig del av en film og blir brukt i varierende grad og på forskjellige måter. Men Stian Kristiansen og resten av teamet bak denne filmen burde kanskje lest litt av film- og postmodernisme-teoretikeren Umberto Eco før de tok noen av disse valgene.

“Two cliches make us laugh but a hundred cliches moves us because we sense dimly that the cliches are talking among themselves, celebrating a reunion . . . Just as the extreme of pain meets sensual pleasure, and the extreme of perversion borders on mystical energy, so too the extreme of banality allows us to catch a glimpse of the Sublime.”

Dette er et kjent sitat av Umberto Eco og det har mye for seg. Hvis vi tar det bokstavelig med to klisjeer mot hundre så kan vi jo sammenligne med en film som Love Actually hvor klisjeene fungerer utmerket. Filmen består kun av klisjeer og omhandler i stor grad den klisjefulle kjærligheten. Alle kjærlighetsforholdene er klisjefulle og dramatikken utvikler seg ekstremt klisjefult – og alle forholdene blir innrammet nettopp av en flyplass! Ved at filmen består av kun klisjeer blir vi nødt til å akseptere klisjeen, samtidig som – for å følge Eco – så er jo klisjeene de sterke følelsene, så ved en så heftig bruk av kllisjeer beveger vi oss inn på et så stort spekter av følelsesregisteret vårt at vi ikke lenger klarer å motstå. Her ligger Jeg reiser alene sitt store problem, grunnet filmens mye bruk av komikk, og svært overfladiske behandling av de underliggende alvorlige temaer, blir vi ikke sterkt følelsesmessig engasjert. Dramatikken blir ikke alvorlig nok, og humoren er for fremtredende – på den måten ser vi på handlingen som morsom og ikke alvorlig – balansen mellom humor og alvor er som nevnt skjev. Da vi ikke har dette følelsesmessige engasjementet på plass blir klisjébruken – som Eco sier –  til å le (eller rive seg i håret) av. Det latterlige kommer til syne med en distansert tilskuerposisjon.

Løsningen for å bruke slike erke-klisjeer uten sterkt følelsesmessig engasjement er å pakke klisjeene inn i ironi. En svært utbredt løsning, som også kunne vært passende i denne dramakomedien, da det også i seg selv blir en balansegang mellom humor og alvor. Her vil jeg også trekke frem et kjent sitat av Umberto Eco;

“The postmodern reply to the modern consists of recognizing that the past, since it cannot really be destroyed, because its destruction leads to silence, must be revisited: but with irony, not innocently. I think of the postmodern attitude as that of a man who loves a very cultivated woman and knows he cannot say to her, »I love you madly,» because he knows that she knows (and that she knows that he knows) that these words have already been written by Barbara Cartland. Still, there is a solution. He can say, »As Barbara Cartland would put it, I love you madly.»

Man må med andre ord vise at man er bevisste på at det er en klisjé. Her kan man trekke frem Roland Emmerichs nyeste katastrofefilm 2012. Emmerich er jo mannen bak blant annet Independence Day og The day after tomorrow, og han visste at han ikke kunne lage en ny katastrofefilm uten å innføre en god dose selvbevissthet og ironi. Filmen er så ‘over the top’ hele veien, gjentar alle klisjeene – bare på en enda teitere måte – og har en småironisk John Cusack i hovedrollen. Det hele blir til at man ler med filmen i stedet for av den fordi den er full av ironi – og ikke minst fordi filmen viser oss at den er bevisst på klisjeene. Slik som man må gjøre før man sier; «I love you, madly». Dette elementet fremstår helt fraværende i Jeg reiser alene – den virker uskyldig i sin bruk av de mest oppbrukte klisjeene. De gjør ikke noe nummer ut av at det er klisjéfullt, de benytter seg av klisjeene som virkemidler for følelsesmessig respons hos tilskueren. Det virker i hvert fall slik, men den eneste grunnen jeg kan fatte til at de har valgt å avslutte filmen slik er at de har prøvd å pakke det inn i ironi – men det forsøket må i så fall være veldig mislykket. De kan da ikke i fullt alvor ha sittet der og blitt enige om at det bare ville blitt så bra og følelsesmessig sterkt om Charlotte Isabel kommer løpende tilbake og roper «jeg er glad i deg», for så at Jarle finner et avisstativ med Morgenbladet og ser artikkelen sin? Selv om filmen er en komedie er ikke dette akseptabelt når de ikke bruker det som et komisk element!

Det er mulig jeg er for besatt av bagateller her, men uten å gjøre et nummer ut av klisjeen/klisjeer, fleske på med ironi eller etablere et sterkt følelsesmessig engasjement hos tilskueren så blir slike klisjeer i vårt post-modernistiske samfunn patetiske og latterlige! De kunne da i minste gjort som Buddy, hvor de har en bitte liten original vri, når Nicolai Cleve Broch snur seg på brygga og løper ut i vannet mens han skriker «jeg elsker deg» til Pia Tjelta, som så hopper ut av båten og møter han i vannet! Selv om dette også er klisjefullt, så er det allikevel noe annerledes – nok annerledes til at man akspeterer det og synes det er litt småsøtt. I Jeg reiser alene er det ikke en gang en slik vri!

Puh…da har jeg fått ut det! Andre som opplever det likt? Eller er det jeg som ikke fanger opp ironien?

PS. Hvorfor må alle norske filmadaptasjoner fremstå som en “lettlest» kortversjon av boka?


Trailer til Hodejegerne

Da har det endelig kommet en trailer til den norske storfilmen Hodejegerne – Vårt svar på Menn som hater kvinner! Filmen er filmatiseringen av Jo Nesbøs populære roman med samme navn. Buddy-regissør Morten Tyldum har regien. Han står også bak den beste filmen om Varg Veum, altså Falne engler, og viste med det at han mestrer krim/action-sjangeren. Så det er kanskje ikke et dumt regivalg. Vår egen superstjerne Aksel Hennie har selvfølgelig hovedrollen som Roger Brown, mens den erfarne danske skuespiller Nicolai Coster-Waldau spiller Clas Greve. Ellers ser det ut til at vi hovedsakelig blir presentert for nye skuespillernavn.

Filmen kommer garantert til å bli en kassasuksess her på hjemmebane, men det blir mer spennende å se om den lykkes i utlandet. I kjølvannet av suksessen med filmatiseringer av Stieg Larsson er jo timingen ypperlig. Jo Nesbø har også skapt seg et relativt stort navn internasjonalt – særlig i Tyskland (Europas største, og norges tradisjonelt sett viktigste, marked) – og Millennium-filmene har jo absolutt varmet opp det internasjonale markedet for denne typen filmer fra Skandinavia.

Vanskelig å si så mye utefra denne teaser-traileren, men den ser absolutt lovende ut. Later til mye dramatikk, storlsått spenning og brutal action. Filmen har planlagt premiere 26. august

Traileren på VGTV (eneste stedet den foreløpig er lansert)

 


To spennende norske premierer på fredag!!

I all Oscar-støyen er det kanskje fort gjort å glemme at to av vår-halvårets mest spennende norske filmer har premiere på fredag; Berlin-aktuelle Fjellet og Jørgen + Anne = sant. Jeg har enda ikke sett noen av dem og gleder meg til begge. Fjellet er Ole Giævers langfilmdebut, etter å ha gjort seg bemerket med den lange kortfilmen Sommerhuset. Ole Giæver har jobbet lenge med å prøve å få produksjonsstøtte fra NFI, men innså til slutt at han måtte endre fokus mot å heller tenke på hvordan han kunne lage film uten støtte. Han lagde noen premisser for seg selv – som at filmen kun skulle ha to skuespillere og få locations, deretter lagde han manuset. Manuset handler altså om et lesbisk par som etter å ha mistet sin sønn har sklidd helt fra hverandre – de drar derfor på en fjelltur for å finne tilbake til hverandre. Et intimt samlivsdrama i naturen på høyfjellet, med kun de to skuespillerne Ellen Dorrit Pedersen og Marte Magnusdottir Solem og fjellomgivelsene i bilderuta, så gjør det filmen til et spennende og særdeles ambisiøst prosjekt. Premisset er ypperlig, men jeg er veldig spent og en smule skeptisk til at Giæver har mestret filmens store utfordringer. Det skal stor fortellerkunst til at filmen klarer å holde intensiteten oppe og fremme en dramaturgisk utvikling – samtidig stiller det enorme krav til skuespillerne som alene skal bære filmen. Uansett et veldig spenstig prosjekt og jeg gleder meg stort til å se resultatet, og om jeg frykter en litt ujevn fortelling kan vi nok være sikre på et nydelig foto i flotte naturomgivelser.

Trailer til Fjellet

Jørgen + Anne = Sant ser ut til å bli en fest av en film! Det er den for tiden sykt lykkelige Anne Sewitsky sin andre langfilm, og hun har med disse to filmene tatt seg frem på den norske regissør-stjernehimmelen (om det virkelig er noe som kan kalles et da!) på rekordtid! Denne filmen er en filmatisering av Vigdis Hjorts populære roman og plasserer seg tilsynelatende i en god norsk barnefilmtradisjon med sterke innslag av nostalgi, humor og melankoli. For  de som er godt bevandret i norsk barnefilm så synes jeg filmen ser ut som en kombinasjon av det beste fra Torun Lians Ikke Naken og Hilde Heiers Lille Frk. Norge – med andre ord; en Ikke naken på syre! Hovedkarakteren Anne har opplagte paralleller til Selma fra Ikke Naken, en veslevoksen og litt guttete jente, som plutselig blir bergtatt av forelskelsen og kjærligheten – og med det vokser kvinneligheten og alt som følger med. Begge disse karakterene bærer nok mye arv fra de klassiske jentekarakterene i norsk film; først og fremst Frida fra Frida – med hjertet i hånden og Maria fra Bare skyer beveger stjernene. Ellers ligner filmens humor og energi mye på høsten barnefilm-slager Keeper’n til Liverpool, som jeg dessverre ikke har sett og som nylig vant Krystallbjørnen i Berlin i konkurranse med nettopp Jørgen + Anne = Sant . Begge filmene ser ut til å benytte seg mye av fantasi- og drømmesekvenser, og har tilsynelatende mange likheter. Det at filmen bærer mye likheter og inspirasjon fra andre norske barnefilmer er ikke noe å kimse av – for er det noe vi er gode på i Norge så er det nettopp det – spesielt barnefilmer om kjærlighet med innslag av melankoli. I formspråket later det imidlertid til at Jørgen + Anne = sant bringer med seg en del nytt. Etter hva jeg har sett og forstått så har den mye bruk av håndholdt kamera og karakterene snakker tidvis rett til kamera og forteller – på den måten får filmen litt en hjemmevideo-estetikk og følelse, noe som kanskje kan bidra ekstra til en nostalgisk stemning. Men først må vi se filmen;)

Jeg var så heldig å se noen klipp fra filmen på Blått Lerret for en tid tilbake, og de klippene jeg ble servert førte til at dette er den norske filmen jeg gleder meg mest til før sommeren! Det virker som om filmen trykker på alle de rette knappene for oss voksne som liker å se barnefilm!

Trailer



Bildeserie fra en av de mest ufortjent oversette filmene de siste årene

På tide å dra filmen Yatzy opp fra glemselen, en glemsel som den havnet i så altfor tidlig! Katja Eyde Jacobsens regidebut har et svært konvensjonelt handlingforløp. En på utsiden tøff og aggressiv, men på innsiden traumatisert og svært usikker fostergutt fra Oslo blir plassert i en familie på bygda. Han blir forelsket i den kuleste jenta på skolen – noe som selvfølgelig ikke er populært blant de kule gutta med rånebiler og bleika hår. Men det er ikke selve handlingsforløpet som er filmens hovedfokus – og det er utførelsen av og fremstillingen av dette handlingsforløpet som gjør dette til en god film og en svært spennende regidebut. Filmen er mer opptatt av karakterene enn handlingen og den er dvelende og poetisk i stilen. Visuelt kombinerer den harmonisk mellom et naturalistisk foto, mer stiliserte sekvenser og innklipp med «hjemmevideo-estetikk» fra fostergutten, Daggi, sitt videokamera. Stilististisk minner den svært mye om ungdomsfilmene til Gus Van Sant og med The Knife på lydsporet skaper den en stemning og varme som skiller seg vært tydelig fra andre norske ungdomsfilmer. Skuespillet er litt varierende, men for det meste ganske bra. Men en av filmens største styrker er skuespillernes ansikter som passer perfekt til rollene og som har en evne til å subtilt uttrykke mange følelser med små ansiktsuttrykk og blikk. De underbygger filmens varme og nyanserte karakterfremstillinger på en ypperlig måte. I konteksten av norske ungdomsfilmer og norsk film generelt er det også svært befriende at filmen ikke iherdig prøver å være morsom og kul, men tør å stole på at alvoret, med skjøre karakterfremstillinger og poetiske bilder, er nok til å fenge publikum. Dessverre for filmen hadde den en helt uforståelig og mislykket promotering som fra et voksent perspektiv prøvde å gjøre filmen «kul» og satte den i sammenheng med filmer som den elendige Switch og lignende.

Som en helhet er kanskje filmen litt tynn og banal med tanke på historien, men Den Norske Filmskole-utdannete Katja Eyde Jacobsen burde fått/få oppmerksomhet for denne filmen hvor hun viser stort potensiale og tendenser til noe veldig, veldig bra!

Bildeserie:



















5 fantastiske enkeltscener i norsk film!

Middagsscenen i Lasse & Geir

En av verdens beste middagsscener! Scenen kunne like gjerne stått alene som en kortfilm, der den oppsummerer typiske familieforhold og generasjonskonflikten på 70-tallet på ypperlig vis. Dette er den påtatte middagshyggen som blir et helvete! Tematisk god alene, men det er jo intensiteten i skuespillet, scenes driv og manus som opphøyer denne til så spesiell. Knut Pettersen som spiller faren er helt fantastisk og oser uhygge. Når han setter øynene i moren, spilt av Jorun Kjellsby, og forsterker det med det onde, falske smilet så sier det mer en tusen ord og man kjenner frykten til mor. Wam & Vennerød tør å fleske til og var helt uredde, det har jo ført til mye latterliggjøring – og ofte vel fortjent. Men at denne scenen også har blitt latterligjort skjønner jeg ikke. Lasse & Geir som en helhet er veldig varierende kvalitetsmessig og det er mye moro og godte seg med der. Også denne scenen, men ikke fordi den er ufrivillig morsom – men fordi den er fantastisk bra!

Sexscenen mellom John (Kristoffer Joner) og Kim (Julia Schacht) og opptakten til den i Naboer

(scenen begynner ca. 1.10 ut i dette klippet og grunnet youtubes restriksjoner om nakenhet så kuttes scenen før den er ferdig, dessverre)

Ja, hva skal man si? Scenen har blitt ikonisk for Sletaunes bejublede film, og blitt kjent som den drøyeste norske scenen i nyere norsk film. Det mest ypperlige med den kanskje hvordan den klarer å kombinere det vulgære med det stilfulle. Den fremstår som veldig elegant i scenografi, klipp og foto. Men det som står mest ut er jo skuespillet. Dette var Julia Schachts debut på kinolerretet og måten hun tar utfordringen om å spille denne opplagt vanskelige scenen på er svært imponerende – den krever mye selvtillit! Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si, men en perfekt scene – også alene, men spesielt i kontekst av resten av filmen.

Festscenene i Reprise og Vegas

(Dessverre litt kjip kvalitet på Reprise-klippet – selve festscenen starter ca 4 minutter uti)

‘Ungdomsfest i norsk film’ og ‘norsk film-fest’ har jo av Uti vår hage-gutta blitt en del av vårt vokabular og blitt objekt for mye harselas og moro! Først Reprise og deretter Vegas har etter Uti vår hage revitalisert festene i norsk film! Disse scenene er jo veldig sammenlignbare da de begge lar én (dødsrå) sang gå uforstyrret på lydsporet til en slags rytmisk montasje av en fest som gradvis bygger seg opp i tråd med musikken. I løpet av den ene sangen mesterer de å skildre «alle» lag av en skikkelig fest og de har mye temperatur og er bra spilt med kun bruk av ansiktsuttrykk. Med disse filmene har ‘norsk film-fest’ blitt kult uten et snev av ironi!

Rino sjekker damer på fest i Fatso

Nils Jørgen Kaalstad gjør en helt fantastisk rolle som Rino aka Fatso. Han klarer virkelig å tre inn i karakteren og det er alle de små faktene han har som virkelig gjør Rino-karakteren. Det virker som de har vært veldig fokusert på små detaljer med karakteren – noe som har vært svært vellykket. Jeg synes filmen som en helhet sliter litt med balansen mellom underholdnig/humor og dybde/drama – men den er til tider helt hysterisk morsom. Dette klippet fra festen er veldig kort, og det er mange lignende i filmen, men trekker frem denne da det rett og slett er den jeg ler mest av. Den blir jo spesielt morsom i kontekst av filmen når man ser hvordan han på denne festen nærmest blir rusa av å føle seg kul og populær. Og det er i denne rusen han ‘prøver seg’ på denne dama!

slenger med en annen scene som var tilgjengelig på youtube og;



Mørke sjeler – en sjarmerende og underholdende norsk B-film! (Siste sjanse i Oslo i kveld (torsdag))

Grunnet filmens slakt av norske kritikere har jeg først nå somlet meg på kino for å se denne prisvinnende lavbudsjetts-skrekkfilmen. Og jeg må si jeg ble underholdt. Vi følger Morten Ravn som får beskjed at hans datter er død, mens hun sitter ved pc’en på rommet sitt. Hun har blitt en slags zombie, som spyr olje, etter et brutalt overfall av en mann med en drill. Det viser seg at hun ikke er et enkelttilfelle, flere og flere ofre dukker opp. Morten Ravn blir vår helt, som prøver å etterforske saken på egenhånd, grunnet politiets handlingslammelse. Mye av styrken i denne filmen ligger nettopp i karakteren Morten Ravn, en annerledes og utypisk helt. En snill og naiv middelaldrende cello-lærer. Skuespiller Morten Rudå gjør Morten Ravn til en sjarmerende og søt karakter, og det er morsomt å følge hans reise inn i sannhetens mørke.

Morten Ravn (Morten Rudå) på jakt etter gjerningsmannen!

Filmen har mange svakheter, og tidvis platt skuespill. Oppbygningen er kanskje litt lang, og ting blir litt vel overtydelig til tider – men, hey, skal det ikke være litt sånn i en B-film 😉 Musikken er i seg selv ganske god, men den prøver kanskje litt vel hardt å skape en følelse av suspense – men nettopp fraværet av den følelsen er kanskje filmens store svakhet. Foto er svært realistisk, nærmest dokumentarisk, noe som bidrar til en spesiell følelse med tanke på filmens absurde handling. Da budsjettet tydeligvis er veldig lavt går det dessverre også på bekostning av mengde ”gore” i filmen. De mest groteske hendelsene blir skjult i klippen, og det må sies å være litt skuffende med tanke på at dette er en zombie-film.

En svært positiv overraskelse er hvordan filmen virkelig tar seg opp mot slutten. Filmens ”grand finale” er god og intens. Filmen mestrer å få frem Morten Ravns panikk og forvirrelse i møte med filmens skurk (en morsom og orginal sådan, men skal ikke røpe noe her!). Uten å røpe for mye kan jeg si at disse zombiene viser seg å være flere enn vi tror og de blir stadig mer aggressive. Oslo ender i totalt kaos og Morten Ravns avsluttende tur gjennom byen til et litt merkelig, men allikevel ålreit, musikkvalg er et tilfredsstillende skue. Man kan ikke si at filmen som helhet er spesielt god, men hvis du er glad i litt teit, men underholdende, B-film er dette en film for deg. Man kan både le av den og med den;) Jeg kan strekke meg til å si at den tidvis er god. Jeg koste meg og det ligner ikke noe annet jeg har sett i norsk film! Hvis du er interessert så er det siste sjanse på kino i Oslo i dag, torsdag 27. Januar.


Den hemmelighetsfulle leiligheten (Tancred Ibsen 1948)

Den veike og beskjedne byråsjefen (spilt av Ola Isene) blir mobbet av kameratene sine for sitt dårlige håndlag med kvinner og hans problemer med å ta beslutninger – noe de mener er grunnen til at han bor på pensjonat og ikke har sin egen leilighet. Han får så tilbud om å kjøpe leiligheten til en avdød eksentrisk forfatter. Han føler et press til å kjøpe den, samtidig som han får en mystisk dragning mot skatollet i leiligheten. Han fornemmer at leiligheten er full av hemmeligheter og klarer ikke å si nei.  På samme måte som i Polanskis Repulsion føler han at leiligheten vender seg mot ham og at han ikke er velkommen der. Han overtar leiligheten fullt møblert, inkludert en papegøye og husholdersken. Papegøyen er ekspert på å etterligne den avdøde og husholdersken er mystisk innelukket. I det han føler seg mest fremmed og uvelkommen i leiligheten finner han noen kjærlighetsbrev i en hemmelig skuff i skatollet. Det er skrevet med et språk og en følelsesmessig oppriktighet han aldri har vært borti før. Han klarer ikke glemme brevene og blir besatt av å finne hun som har skrevet de. Filmen utvikler seg til å bli en kamp om å få denne kvinnen og å bli ”venn” med leiligheten. Sakte, men sikkert, merker byråsjefen at han begynner å ta over den avdøde forfatterens liv og karaktertrekk…

Byråsjefen og den innesluttede husholdersken

Tancred Ibsen, barnebarnet til Henrik, er mannen bak norges første lydfilm Den store barnedåpen (1931) og den viktigste regissøren i perioden som kalles ”Den norske gullalderen” på siste halvdel av 1930-tallet. Han står bak klassikere som Fant og Gjest Baardsen. Han er historisk sett en av våre aller største filmskapere, kanskje kun slått av Arne Skouen. Ibsen hadde filmutdannelse fra USA og fornyet norsk film med hans inntreden på 30-tallet. Fornyingen dreide seg i stor grad om effektiv historieformidling, dramaturgi og usynliggjøring av virkemidler.

Kontordamene legger merke til byråsjefens personlighetsendring. Som dere ser er dette også en av Aud Schønemanns (t.h.) aller første filmroller!

Derfor var det overraskende at han med denne filmen stod for kanskje det første modernistiske innslaget i norsk film. Filmen besitter flere modernistiske trekk og var med det på mange måter forut for sin tid. Noe som viste seg i mottakelsen av filmen, filmen ble avvist og ble sett på som et eksperiment. Som de fleste modernistiske filmer er Den hemmelighetsfulle leiligheten svært subjektivt fortalt. Den består i stor grad av en indre monolog fortalt av en fortellerstemme. Fortellerstemmen går nesten kontinuerlig gjennom store deler av filmen, og bryter ofte med hovedkarakteren faktisk sier. Vi blir med på hans forvirring og angst, og lyssetting og kameravinkler underbygger byråsjefens følelser. I dag er ikke dette veldig spesielt, og vi ville ikke sett på filmen som veldig uvanlig. Men den besitter helt klart kvaliteter og egenskaper som senere skulle bli viktige kjennetegn for den modernistiske bølgen. Denne subjektive fremstillingen er en ting, men vi blir også vitne til en passiv protagonist som blir rammet av tilfeldigheter som bringer historien videre. Det er et typisk trekk ved den modernistiske filmen fra 60- og 70-tallet. Passive menn i eksistenisell krise, som Jack Nicholson i The Passenger og Marlon Brando i Siste tango i Paris. I likhet med de to ikoniske mannsrollene blir også byråsjefens liv tatt over av et problematisk forhold til en uforutsigbar og mystisk kvinne. Forholdet til kvinnen blir en besettelse for byråsjefen og han forsvinner mentalt fra jobben og glemmer sine kamerater. Leiligheten og kjærlighetsbrevene endrer livet og personligheten hans – og vi blir med på hele denne reisen gjennom hans indre monologer. Filmen har altså slående likheter med modernistiske klassikere fra mange år senere.

Frk. Danielsen som byråsjefen blir besatt av. Den avdøde forfatterens elskerinne.

Filmen er veldig interessant i et filmhistorisk perspektiv, men de modernistiske elementene filmen besitter har blitt ganske konvensjonelle i dag. Filmen er uansett severdig og verdt å få med seg om man er interessert i norsk filmhistorie. I dagens kontekst står filmen imidlertid igjen som en bedre idé enn film. Filmens idé er veldig god og om man i Norge skulle henge seg på remake-trenden fra USA så ville jeg anbefalt denne filmen til en oppgradering. Filmen viser Tancred Ibsens talent som filmskaper og pionér i norsk film. Og for å si det på den måten; filmen er sammen med Gategutter (Arne Skouen 1949) den beste norske filmen jeg har sett fra før 1950. Så hvis du er interessert i å utforske gammel norsk film så er Den hemmelighetsfulle leiligheten en anbefaling! Den finnes på dvd i serien «Norske klassikere».


2010s beste og verste!

Topp 5 norske filmer i 2010

1. Nokas (Erik Skjoldbjærg)

Jeg hadde veldig lave forventninger til denne filmen. Jeg skjønte rett og slett ikke helt hvorfor denne filmen skulle bli laget så nært selve hendelsen. Jeg fryktet en platt rekonstruksjon med et platt skuespill som ikke ville kunne bære en slik «realisme». Derfor prioriterte jeg ikke å se den med en gang den kom, men jeg forstod gradvis gjennom murring blant kamerater at dette virkelig var en unik og veldig bra film. Da jeg da til slutt fikk sett den så ble jeg allikevel slått tilbake av hvor bra den faktisk var. Filmen er virkelig en moden og kunstnerisk visjonær film som tar både det virkelige ranet og publikum på alvor. Nokas tar i bruk filmmediets mange muligheter på en bevisst og ambisiøs måte vi ikke er vant til å se her til lands. Klippingen i filmen stykker opp narrasjonen og er på mange måter med på å distansere tilskueren fra «dramaet», men det bidrar til filmens største styrke som er nettopp følelsen av kaos og begrenset oversikt. Kamerabruken gjenspeiler også dette ved at det håndholdte kamera generelt er plassert veldig tett oppe i ansiktet til karakterene og bilde går hele tiden ut og inn av fokus. Filmen viser et komplett kaos som føles på kroppen for oss som ser, og når plutselig alt er stille så satt jeg virkelig helt målbundet tilbake i kinosalen. Nokas tar filmen som kunstuttrykk på alvor og tør å gjøre det beste for filmen og ikke faller tilbake på typiske publikumsfrierier. Rett og slett årets beste norske film!

2. Kongen av Bastøy (Marius Holst)

På forhånd hadde jeg nærmest regnet med at Kongen av Bastøy ville bli den beste norske filmen i 2010 – alt har jo nærmest ligget til rette for det. Men andreplass er jo også en sterk plass og filmen innfrir forventningene mine, men den innfrir ikke forhåpningene mine. Jeg hadde håpet den skulle være enda bedre og sterkere. Filmens største styrke er foto og visuell fremstilling, den er fantastisk vakker med sin kalde og gråaktige fargepalett. Landskapet er nydelig og den overøser oss med særdeles flotte landskapspanoreringer og nærbilder av svært uttrykksfulle ansikter. En annen styrke er nettopp disse ansiktene til ungdommene på Bastøy, filmen er fantastisk castet med nye ansikter – særlig Benjamin Helstad som selve Kongen av Bastøy. Visuelt uttrykksmessig så synes jeg virkelig at Kongen av Bastøy er fantastisk. Det som ikke gjør filmen like imponerende er den konvensjonelle og litt for flate historieutviklingen og at jeg personlig synes musikken blir altfor pompøs, noe som gjør at filmen føles litt vel klisjéfull. Musikken i seg selv er ganske fin, men etter min personlige smak blir den alt for ekspressiv. Oppsummert vil jeg si at Kongen av Bastøy overgår Max Manus i forhold til produksjonskvalitet og fremstår i enda større grad som en unorsk storfilm.

3. Limbo (Maria Sødahl)

Limbo står igjen som et utrolig sterkt familiedrama og er en veldig vellykket film på sine premisser. Dette er Maria Sødahls debutfilm, noe som også gjør den veldig interessant. Filmen fremstår som særdeles selvsikker, med skuespill og foto som sine mest fremtredende gode egenskaper. Line Vernedal og Lena Endre er fantastiske som forvirrede og fremmedgjorte kvinner i rikmannslandskapet på Trinidad. De bærer filmen og gir filmen en vedvarende nerve. Filmen er satt til 70-tallet på Trinidad og tidskoloritten er nedtonet og veldig vakker – nærmest perfekt vil jeg si. Foto og scenografi fremmer tydelig en følelse av forvirring og klaustrofobi, som underbygger følelsene til karakterene, særlig de kvinnelige. Til slutt for å ikke neglisjere et veldig viktig element ved filmen; den handler også mye om barn plassert i en usikker posisjon og uten støtte og trygghet fra foreldrene. Filmen er på mange måter fortalt gjennom barna og barneskuepillerne spiller veldig bra. Oppsummert en utrolig bra film, men kanskje ikke spesiell nok til å toppe en liste…

4. En ganske snill mann (Hans Petter Moland)

2010 var året da Norge igjen var representert i hovedkonkurransen i Berlin ved Hans Petter Molands nye film. Moland var jo også forrige norske regissør som var med i kampen om Gullbjørnen med hans film The Beautiful Country. En ganske snill mann vant også en pris i Berlin, en pris som i Norge ble proklamert som Publikumsprisen – noe som er en sannhet med modifikasjoner. Prisen filmen vant er en pris som byavisen i Berlin deler ut på bakgrunn av stemmer fra deres lesere. Så det er absolutt flott å vinne den prisen, men ikke kanskje ikke like stort som pressen her hjemme proklamerte det som. Jeg var så heldig å se En ganske snill mann i Berlin og til forsvar for filmen og prisen så kan jeg meddele at det var stor stemning i salen under visningen. Høylytt latter og tidvis applaus underveis i filmvisningen og trampeklapp og jubel da rulleteksten dukket opp. Filmen har i høst blitt distribuert i 100 kopier i Tyskland, en veldig stor lansering for å være norsk film, og filmens svarte humor appellerer tydeligvis til det tyske markedet.

Filmen viderefører på mange måter universet fra fra Sletaunes filmer Budbringeren og Amatørene og man kan også trekke paralleller til universene i filmene til Bent Hamer og Bård Breiens Kunsten å tenke negativt. Dette skitne og triste universet med dertil triste og på grensen til usympatiske karakterer er ispedd en stor dose svart humor – en kombinasjon som har blitt en liten norsk spesialietet, som blir satt pris på utenlands. En ganske snill mann kan sees på som en slags storfilm innen denne norske subsjangeren med et ensemble av kjente skuespillere; Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Bjørn Sundquist, Jorunn Kjeldsby, KJersti Holmen, Gard Eidsvold, Jon Øigarden, Jan Gunnar Røise, Aksel Hennie og Jannike Kruse. I Hans Petter Molands trygge og stilsikre regi ble denne filmen en veldig god og morsom opplevelse. Den har gode skuespillerprestasjoner, hvor jeg særlig vil trekke frem Bjørn Floberg, og er veldig velskrevet med god, svart humor og klarer samtidig å uttrykke en varme og den ender med å bli litt rørende. Rett og slett en veldig bra film!

5. Trolljegeren (André Øvredal)

Ideen bak Trolljegeren er en idé som bare har ligget og ventet på å bli realisert. Vi kan være sjeleglade på at ideen havnet i John M. Jakobsens trygge hender da den først skulle realiseres – for dette ble bra saker! På mange måter ble filmens markedsføring litt mislykket da de tilsynelatende feiget ut ideen om å lansere filmen som en dokumentar og lanserte den som en tulledokumentar i stedet. Mockumentary-sjangeren har blitt såpass kjent at jeg synes de bare kunne vært åpne om det hele veien – ideen om at det er en dokumentar pulveriseres jo uansett av rollelisten med Otto Jespersen, Knut Nærum og Robert Stoltenberg. Poenget mitt er at jeg grunnet mye av dette gikk med blandede forventninger til filmen – og ble positivt overrasket! Mockumentary-grepet fungerte veldig bra (bortsett fra to helt mislykkede og unødvendige roller av Robert Stoltenberg og Knut Nærum), Otto Jespersen var strålende og hysterisk morsom og CGI-effektene var rett og slett imponerende! Jeg føler det var Otto Jespersens prestasjon og rolle som virkelig driver filmen og sørger for engasjement i filmens narrasjon – uten hans tilstedeværelse kunne filmen blitt litt tom. Jeg elsker måten filmen tar tak i mytene om troll helt alvorlig og konkret, noe som for oss blir komisk, for eksempel at de kan lukte kristen manns blod. Andre herlige scener som «de tre bukkende bruse» og scenene med de forskjellige trollene gjorde Trolljegeren til en veldig severdig opplevelse. Avslutningsscenen med enorme Dovregubben som kommer over Dovre og kampen med han på vidda er kanskje det mest imponerende jeg har sett i norsk film noen sinne! Filmen føles litt lett og tullete og det er nok grunnen til at den ikke er plassert høyere på denne listen, men i sin sjanger er den fantastisk. Men hva om vi kan lage en blodseriøs film om troll? Da hadde jeg gledet med voldsomt!


To største skuffelser

1. Hjem til Jul (Bent Hamer)

Sammen med Kongen av Bastøy den filmen jeg hadde størst forventninger til i år. Skuffende på alle plan, og på enkelte plan hårreisende dårlig. Jeg har ytret min mening om filmen her.

2. Maskeblomstfamilien (Petter Næss)

Ikke så mye å si egentlig, for Maskeblomstfamilien rett og slett en mislykket film. Hovedsakelig på det narrative nivå. Filmen klarer ikke å formidle en historie, noe som går utover karakterfremstilling og troverdighet – som også fører til at filmen totalt mangler en forløsning. Det virker som det rett og slett ble for avansert å adaptere Lars Saabye Christensens bok. Til filmens forsvar hadde det en utrolig flott scenografi og er flott fotografert.

Oppsummert vil jeg si at vi har hatt mange gode filmer i år og 2010 vil stå igjen som et bra norsk filmår. Jeg vil også trekke frem En helt vanlig dag på jobben som også var ganske bra. Ellers så har Sykt lykkelig fått mye oppmerksomhet og jeg hører rykter om at den er veldig god, men den har jeg dessverre ikke sett selv. Nå er det på tide å vende fokus mot 2011, som vil bli et utrolig spennende norsk filmår med rekordmange norsk kinofilmer og gjensyn med interessante regissører som Pål Sletaune, Jens Lien og Joachim Trier!