Norske filmer for like? Døm selv!

Med den pågående debatten om norsk film som bakteppe presenterer jeg trailerne til årets norske filmer for voksne som hittil har hatt premiere! (skrekkfilm, actionfilm og barnefilm er utelatt selv om de selvfølgelig også kan sees og nytes av voksne, men jeg ønsker å se et bilde blant de «seriøse» norske filmene. ps jeg ønsker å se Kongen av Bastøy før jeg selv plasserer den i denne sammenhengen.)

Hva sitter dere igjen med etter å ha sett disse?

Jeg sitter ihvertfall igjen med at det kun er én film som skiller seg ut og det er Nokas! Her har de gjennomført en form og stil som gjør filmen til et kunstuttrykk, som har mer verdi enn at det er en rekonstruksjon av norges største ran. Bevisste valg som å plassere kamera tett oppe i ansiktet til karakterene og bruke fokuslinsen slik at bilde går «ut og inn» i fokus – på samme måte som øynene våre perseperer verden forskjellig utefra vår konsentrasjon og fokus – gjør at tilskuerne får kjenne på den kaotiske følelsen som oppstår i slike situasjoner, samtidig som vi får oppleve hvor lite oversikt hver enkeltperson sitter med og hvor alene man er midt oppe i alt. Sist men ikke minst er filmen klippet slik at alle hendelser blir stykket opp og avbrutt – noe som underbygger kaosfølelsen – men som også kan virke distanserende på tilskueren. Hovedpoenget; filmen virker hengiven til kunsten og filmen og benytter bevisste formmessige valg for å skape et distinkt uttrykk!

De andre filmene fremstår som utspring av kompromisser mellom kunstnere og pengemenn – hvor pengemennene selvfølgelig har det siste ordet. Litt lettbeint musikk, snåle karakterer, men ikke så snåle at man ikke kan kjenne de igjen fra virkeligheten, alvorlige hendelser tilsløret med humor, og/elle et alvorlig tema i bunnen som skrapes litt på, men som man kan ikke gå for dypt ned i da det kan utfordre publikum, morsomme bi-roller av kjente personer/skuespillere slik at publikum kan le litt midt oppe i det hele, enkel og/eller overtydelig mise-en-scene, usynliggjøring av formen, klassisk historieutvikling, lukket og lykkelig slutt. Vips; vi har sett kjente fjes, ledd litt og felt en liten tåre – «en fullkommen kinoopplevelse for folket». God butikk, alle er ganske fornøyde, filmen fikk terningkast 4 og 5 og man har sluppet å provosere på seg noen og kan gå videre til neste prosjekt. ( det sier litt når Sara Johnsen beskriver Upperdog som en risikabel film fordi den har en uklar genre, ukjente skuespillere og en usympatisk hovedkarakter! Det skulle da bare mangle at det var rom for de elementene!)

Er dette rollen kunst- og kulturuttrykket film bør ha i et samfunn? Eller skal det være en stemme som setter temaer på dagsorden og en visjonær kunstform, som med hjelp av sitt ekspressive og mangfoldige uttrykk kan riste tak i befolkningen og gi de som ser filmen en oppvekker eller en spesiell, estetisk og emosjonell kunstopplevelse som hun/han vil huske for fremtiden? All film kan selvfølgelig ikke være slik, men med mer rom for frihet, utforskelse og eksperimentering vil da mulighetene være større, enn om alt skal presses inn i trygge rammer og konvensjonelle oppskrifter?

PS. dette er nødvendigvis ikke en kritikk til de enkeltfilmene som jeg presenterer overfor. Jeg liker enkelte av dem veldig godt, men når man ser alle samlet så er det påtagelig at filmene er litt vel like og at viljen til å gjøre noe drastisk annerledes ikke er så stor!

Filmer til inspirasjon;


Cafe X på Cinemateket!

Anbefaler alle å ta turen til Cinemateket i Oslo lørdag kl 15! Da viser de den norske stumfilmen Cafe X fra 1928! Jeg har ikke sett den selv, men jeg har lenge ønsket å få den muligheten (Og nå vet jeg ikke om jeg kan på lørdag – dødskjipt). Denne filmen er unik i norsk stumfilm-sammenheng og foregår i kriminelle miljøer i Oslos underverden. Her et utdrag fra hva Kjell Runar Jenssen skriver i boka «100 norske filmer du må se»:

«Denne smuglerhistorien fra Oslos underverden er et sjeldent innslag i den norske stumfilmen og viser sider ved byen som i dag stort sett har gått i glemmeboken. Ikke bare er det unike bilder av Vika før rådhuset og Aker brygge gjorde bydelen fasjonabel, men selve handlingen finner sted i et miljø som er lite påaktet i  norsk film. Det var her, i disse trange smugene og på de loslitte kneipene, at mennesker som Arthur Omre følte seg hjemme. Det var også til smuglerkongen Omre at Walter Fürst (Filmens regissør, mannen bak bl.a Unge Viljer) gikk for å få råd om filmen, og Omre stilte velvillig båten sin, «sjøfuglen», til filmteamets rådighet. Lite ante Fürst at Omre utstyrte båten med kameraer av papp og illuderte filminnspilling på sine smuglertokter mellom opptakene. (…) I en periode i norsk film da bonderomantikken stod i høysete, er den urbane settingen i Cafe X forfriskende annerledes. (…) Her får vi et nyansert bilde av byen, der mørket finnes, men slett ikke har noen dominerende plass. Livet i slummen er preget av kriminalitet og alkohol, men de aller fleste er gode mennesker som har havnet der av en grunn. Implisitt i dette ser vi hos Fürst en utstrakt kritikk av de store sosiale forskjellene han opplevde i sin samtid»

Jeg har som sagt ikke sett filmen, så jeg kan ikke si noe om dens kvalitet. Men jeg synes uansett den virker veldig interessant både filmhistorisk og byhistorisk. En unik sjanse til å se kanskje den mest realistiske skildringen av livet i Oslos slum og underverden på 1920-tallet! Jeg skal prøve å rekke det, men hvis ikke håper jeg andre benytter seg av anledningen!

http://www.nfi.no/cinemateket/_kalender/vis.html?id=4602


Filmvinteren 2011; en norsk Driller Killer, Elsa Lystad og Hege Schøyen på engelsk og gjensyn med Jarle Klepp

2011 blir et rekordår for norsk film; 33 filmer er klare for premiere, men det varsles at det kan bli opp mot 40 norske premierer – noe som er langt fler enn noen gang tidligere. Som vi har sett de siste årene er det i all hovedsak sjangerfilm som står på plakaten. Mange komedier som Kong Curling, Hjelp, vi er russ, Amors Baller osv. og selvfølgelig flere skrekkfilmer som virkelig har blitt «vår greie». De mest spennende prosjektene vil jeg helt klart si er Joachim Triers Oslo 31. August, Pål Sletaunes thriller Babycall med skandinavias nye stjernskudd Noomi Rapace i en av hovedrollene, Jens Liens filmatisering av Nicolai Frobenius’ bok Teori og praksis og storsatsningen Kon-tiki laget av gutta bak Max Manus.

Det er vanskelig å si mye om filmene før man ser en trailer og det er ikke mange av 2011-premierene som enda har sluppet en trailer, men jeg har tatt en titt på de få som har;

Tomme Tønner 2 – Det brune gullet (premiere 7. januar)

Jeg har dessverre ikke sett den første Tomme tønner-filmen, men jeg har forstått det som at den er rimelig vellykket i forhold til det den prøver på. Heite damer, barske menn, god action og god humor – altså underholdning for alle penga. Samtidig er det også en grunn til at denne ikke sto høyest på prioriteringslisten min januar i år, den virker jo ikke særlig interessant eller nyskapende. Utefra denne traileren så ser jo oppfølgeren veldig lik ut og jeg vil tro den holder samme standard som den første og den vil nok gå godt på kino da den første filmen har fått seg en slags fan-skare. Tviler dog på at jeg går og ser den… men får jeg tilbudet skal jeg ikke gjøre meg vrang 😉

Mørke sjeler (premiere 14. januar)

Norge har i løpet av 2000-tallet utviklet seg til å bli en solid «leverandør» av skrekkfilmer. De har blitt omfavnet av norske ungdommer og flere av filmene har fått oppmerksomhet i kult-miljøer utenlands. Mørke sjeler ser virkelig ut som om den retter seg mer mot det siste – et internasjonalt skrekkfilmpublikum. Den har i løpet av 2010 blitt vist på en rekke skrekkfilm-festivaler og fått gode omtaler og rasket med seg noen priser. Og jeg må si traileren ser svært spennende ut! Den virker i norsk sammenheng orginal, samtidig som den mesker seg i den internasjonale skrekkfilm-historien og presenterer en norsk Driller Killer. Filmen virker å ha en lavbudsjetts-estetikk som er svært kjærkommen i et norsk miljø hvor reklamefilmestetikken regjerer uansett film og sjanger. Den upolerte estetikken gjør filmen mer rå og nær – noe som også gjør skuespillerprestajonene mer vesentlig. Skuespillet ser bra ut i traileren og håper ikke det er noe som vil ødelegge denne filmen – som med så mange andre norske filmer. Bildene i traileren ser til tider ut som en amerikansk 70-talls-film, noe som gir en deilig stemning. Samtidig virker filmen svært ekspressiv og estetisk i elementene med denne oljen. Med andre ord så synes jeg estetikken i de forskjellige delene i traileren krasjer litt med hverandre, men satser på at det føles mer enhetlig i filmen. Uansett gleder jeg meg veldig til denne! Og for en fantastisk plakat;

Wide blue Yonder – begravelse til besvær (Premiere 14. januar)

Vi har vel aldri tidligere lykkes med engelsktalende filmer med norske skuesspillere og dette virker i tillegg som en særdeles merkelig suppe! Det er en co-produksjon med Storbritannia og britiske Robert Young har regien. I tillegg til et ensemble av norske (utdaterte?) skuespillere står «stjernene» Brian Cox og Lauren Bacall på rollelisten. Filmen virker å være en farse-aktig svart komedie og kler på den måten teater- og revy-skuespillerne Hege Schøyen, Kåre Conradi og Elsa Lystad. Bortsett fra et fantastisk åpningsbilde med nydelig musikk som bringer assosiasjoner til David Lynch og Twin Peaks så gir ikke denne traileren noe godt inntrykk. Det ser rett og slett ut som platt fjas og mas…

Jeg reiser alene (11. februar)

Jeg reiser alene er en ny film om Jarle Klepp som vi først ble kjent med på lerretet i Mannen som elsket Yngve. Stian Kristiansen er fortsatt bak spakene og Rolf Kristian Larsen spiller denne gang en Jarle mer på sin egen alder. Filmen er satt mange år etter Mannen som elsket yngve og omhandler Jarles møte med en datter han ikke visste han hadde. Jeg har ikke lest noen av Tore Renbergs bøker om Jarle Klepp, men jeg likte den forrige filmen veldig godt. Filmen hadde en herlig og positiv energi, engasjerende karakterer, gode skuespillere og mestret og kombinere drama og humor på veldig bra vis. Jeg er dog skeptisk til om de klarer å følge opp suksessen i denne nye filmen. Traileren ser helt ok ut , men det lukter klisjeer og opptrampede stier lang vei. Den ser ikke ut til å innebefatte samme orginalitet som forrige film og der den var et et friskt pust virker denne mer som en halvdårlig ånde vi har luktet en gang for mye…

Det er god variasjon i disse fire filmene, men den eneste jeg virkelig er spent på er Mørke sjeler! Men den viktigste datoen å holde av i vinter er 11. mars – da er det premiere på Sletaunes Babycall. Men før det må alle huske å se Kongen av Bastøy som har premiere 17. desember og som sannsynligvis vil stå igjen som beste norske film i 2010!


Bent Hamer, rykk tilbake til start!

Hjem til jul er historien om en regissør på villspor. Det er umulig å fatte hvor denne filmen plasserer seg i Hamers kunstneriske prosjekt, hva er det han vil og hvorfor har han laget denne pregløse og lite imponerende filmen? Han har tydeligvis ønsket å gjøre noe nytt, eventuelt ønsket han å lage en film som ble en publikumssuksess i hjemlandet – noe han ikke har fått til før. Resultatet er hvertfall en film som faller midt i mellom to stoler som står veldig lang fra hverandre. For han har forlatt sin særegenhet fra hans tidligere filmer og forsøkt seg på et pompøst flettverksdrama satt i julen. Det er nesten så langt vekk fra den Bent Hamer vi kjente man kan komme, og Hamer viser til gangs at dette er en sjanger han ikke mestrer. Dermed mister vi den sjarmerende, minimalistiske og orginale Hamer og vi får det endelige beviset på Hamers begrensninger. Filmen ender opp som «ingenting»; ingen orginale historier, ingen orginal og spennende visuell stil, ingen helhet, ingen gode skuespillerprestasjoner, ingen særlig dramatikk, ingen store følelser, ingen gripende eller rørende scener og ingen julestemning! Det eneste jeg sitter igjen med er en bra åpningsscene, én morsom scene og en del flotte bilder. Hvordan har dette gått så galt?

Det første vi kan gjøre er å tenke på hva Bent Hamer har vært god på tidligere og hva han er kjent for. Hamer har blitt kjent for sine små, finurlige, sjarmerende og orginale historier – med en god dose subtil og underlig humor. Filmene har vært preget av minimalisme og omhandler innesluttede personer som er besatt av rutiner og det enkle liv. Filmene er nøkterne og tyr ikke til overdreven sentimentalitet, bildene og karakterene taler for seg. Hamer har også blitt kjent for sin visuelle stil bestående av lange tagninger, tregt tempo og finurlige kameravinkler. Disse innholdsmessige og visuelle aspektene har vært tydelig tilstede i alle Hamers langfilmer. Til og med da Hamer dro over til USA og lagde Factotum med Matt Dillon i hovedrollen klarte han å beholde sine kjennetegn, det er et tegn på hvor bevisst han har vært i forhold til sin egen personlige stemme og hans egen rolle som en auteur. Oppsummert kan man si at Hamer har vært en mester til å fortelle veldig mye med veldig lite – på en særdeles sjarmerende måte.

Så kan vi tenke på hva som ikke kjennetegner Hamer og elementer som aldri har vært fremtredene i Hamers regitalent. Først og fremst har vi egentlig aldri tidligere sett Hamer som skuespillerinstruktør da filmene hans stort sett har bestått av så minimalistisk skuespill at det nesten kan kalles anti-skuespill. Filmene har bestått av få og korte replikker som har blitt uttalt stivt og med lite innlevelse da det har passet bra til karakterene Hamer har skapt. Storslåtte scener med pompøs musikk er vel heller ikke noe Hamer har benyttet seg særlig av tidligere, dette henger sammen med Hamers evne til å holde seg unna sentimentalitet. Hamer har heller aldri laget filmer med mange karakterer, dette henger jo sammen med at Hamer aldri har valgt å fortelle de store historiene.

Når vi så ser Hjem til jul opp mot de to avsnittene ovenfor ser vi at alt som kjennetegner Hamer er totalt fraværende i Hjem til jul, mens neste avsnitt nærmest er en beskrivelse av filmen. Det å ta en litt ny retning som regissør kan ofte være lurt i den fasen Hamer er i nå, men istedenfor å ta en ny retning så virker det som at han har hengt seg på Harald Rønnebergs gamle prosjekt fra Senkveld; «Bent gjør ting han ikke kan». Det blir kanskje å dra den nye retningen litt for langt? Og i motsetning til Rønneberg som tok utfordringene med en svært ydmyk holdning og med en voldsom glød og inspirasjon til å mestre utfordringen, så virker det som Hamer trodde han var verdensmester og ikke trengte å yte så mye for å få til en vellykket film. For det virker nesten ikke som han har prøvd. Skuespillet er jevnt over dårlig, i enkelte scener oppsiktsvekkende pinlig og kanskje det dårligste jeg har sett i norsk film på 2000-tallet, historiene (orginalt skrevet av Levi Henriksen, men bearbeidet av Hamer) er helt uengasjerende og uten orginalitet, karakterene er platte, flate og uinteressante. Dette prøver han å veie opp med en voldsom og pompøs musikk som ikke henger sammen med historiene og som ikke på noen måte kan forsvares av hendelsene i filmen. Gjennom denne musikken og rammehistorien fra Kosovo prøver vel Hamer å fortelle oss noe stort og viktig om at julen ikke er lik for alle osv. Men det faller igjennom da man aldri får noen helhetsfølelse av filmen. At filmens forskjellige historier er altfor enkle og uorginale er en ting, men de er jo samtidig oppsiktsvekkende korte! Filmen forteller 7 (?) forskjellige historier fra julaften og filmen varer i 1 time og 25 minutter! Med andre ord så er det ikke ordentlige historier vi blir presentert for men en liten sniktitt inn i noen forskjellige historier. Når historiene hver for seg er så små og uinteressante så er man nødt til å føle en helhet og sammenheng mellom alle historiene. Utenom det opplagte at alle ferier jul på siden av det normale så er det ingen sammenheng eller helhet å spore i denne filmen. Det verste av alt; filmen og de forskjellige historiene har ingen forløsning – det finnes ingen dramtikk! Som nevnt; et mageplask mellom to stoler. Historiene er små, men uten orginalitet og sjarme. Helheten prøver å være stor, men fremstår som pompøs og oversentimental i musikk og bilder uten at det gjenspeiles i hendelsene og dramatikken i filmen. Hamer ender opp med å fortelle veldig lite med veldig mye!

Jeg ønsker egentlig ikke å bruke mer tid på denne filmen. Budskapet til Bent Hamer er viktigere; Rykk tilbake til start, finn frem til dine filmatiske røtter og dyrk det du er god til! Jeg elsker filmene dine Bent og jeg håper du innser at dette var et enormt feilskjær til tross for at ingen av de store avisene tør å gi deg den beskjeden!


Adjø, Solidaritet; Wam & Vennerøds undervurderte hovedverk

Man kan si mye om mangt ved duoen Svend Wam og Petter Vennerød, men man kan aldri ta fra dem deres unike glød, pasjon og vilje til å ta i bruk de sterkeste virkemidler til å uttrykke noe gjennom filmmediet! Dette skal de respekteres for, på den annen side har de færreste av filmene deres vært godt gjennomført filmatisk sett. Det er tendenser i de fleste filmene, men muligheten til å virkelig ta filmene på alvor faller som regel gjennom grunnet et ufrivillig morsomt manus og stive og teatralske skuespillerprestasjoner – i tillegg blir ofte de filmatiske virkemidlene vel plumpe. Men jeg liker viljen og engasjementet deres – noe som virkelig mangler i dagens norske filmbransje! Men med én film har de virkelig truffet spikeren og levert en virkelig kraftsalve av en film, nemlig i det som regnes som deres hovedverk; Adjø, Solidaritet fra 1985. Filmen er andre del av deres triologi Sangen om den knuste drømmen, den første filmene var Åpen framtid (1983) og den siste Drømmeslottet fra 1986. Adjø, Solidaritet er triologiens klart sterkeste film, de andre – da spesielt Åpen framtid – lider mer av Wam & Vennerøds velkjente svakheter. Men triologiens tematikk er særdeles spennende og ambisiøs. «Den knuste drømmen» henspeiler da til 68’erne og deres opprør og idolisering av Mao og kommunismen.

Adjø, solidaritet tar for seg et svært ambisiøst prosjekt; den skildrer tre generasjoner i det 68’erne fyller 40. Filmen handler om generasjonskløfter og manglende forståelse dem i mellom, men først og fremst om dobbeltmoral og hvordan kampsaker og engasjement gradvis dør ut med alderen og velstand. Vi møter gamle 68’ere som i det fyller 40 år har mektige stillinger  et samfunn de selv ville styrte. De sliter med indre tanker og problemer grunnet konflikten mellom deres gamle idealer og deres levesett – har de sviktet idealene og feiget ut eller har de blitt klokere med alderen og innsett at de tok feil og at opprørene var til ingen nytte? I filmen blir de gjenlevende kommunistene kroppsliggjort gjennom pasientene ved mentalsykehusene hvor filmens ene hovedperson er overlege. Samtidig som vi følger ungdommenes kamp mellom fascister og pønkere. Dette er tydelige signaler på hvordan filmen prøver å utrykke at kampsakene skiftes, men kampene består. Ungdomsopprør mellom kommunister og kapitalister og mellom fascister og pønkere handler kanskje mer om samhold og tilhørighet enn selve kampsakene? De forskjellige problemstillingene jeg har nevnt her er spørsmål denne filmen tar opp, filmen prøver å vise problematikken fra flere sider – symbolisert gjennom filmens forskjellige karakterer.

Filmen har to klare hovedpersoner, kameratene Atle (Svein Sturla Hungnes) og Eigil (Knut Husebø), som er gamle radikale opprørere med kommunisme som kampsak og Mao som idol. «I dag» er Atle overlege og Eigil en anerkjent teaterregissør og de lever fasjonable liv som ligner gode, gamle kapitalister. De mimrer om gamle dager og drømmer om å reise til Kina, men utenom det er de gamle idealene glemt og de koser seg med sin velstand og «vellykkethet». Gradvis innhenter derimot fortiden dem gjennom deres egne barn som påminner dem om deres egen ungdomstid og ikke minst under Eigils 40års-lag hvor han samler alle sine gamle kamerater til storlsått fest. Dette fører til depresjoner og problemer – med et selvrefleksivt blikk innser de livets meningsløshet og hvordan de har forsømt sine verdier og selv blitt sine egne verste fiender.

Atle og hans ekskone spilt av Jorun Kjeldsby

Eigil koser seg med hummer

Det er denne tematikken som jeg mener er filmens klart største styrke, men filmen er også mye bedre filmatisk gjennomført enn man kanskje forventer av Wam & Vennerød. Det eneste det skorter på er skuespillet i enkelte scener. Thomas Robsahm som spiller Atles radikale sønn minner oss tydelig på at vi ser en Wam & Vennerød-fim og Jorunn Kjeldsby overspiller voldsomt i enkelte scener, men er samtidig veldig god i andre. Ellers spiller de to hovedpersonene tålelig bra og Wenche Foss og Nils Ole Oftebro glimrer i sine biroller! Filmens scenografi er fantastisk, den er veldig ekspressiv og kanskje overdrevet, men den gir filmen temperatur, gnist og tydelighet – og det florerer av symbolikk. Filmen er også veldig bra klippet, den makter å holde et rolig, men gradvis økende, tempo som passer utmerket til filmens manus. Filmen består veldig mye av kryssklipping mellom Atle og Eigil sine hverdager eller kryssklipping mellom Atle og de voksnes situasjon og Atles sønn Fritjof og hans pønker-miljø. Dette er et grep som fungerer meget godt og mening blir skapt i klippingen!

Filmens siste del består av kryssklipping mellom Eigils heidundrandes 40-årsfest og et ungdomsopprør mellom fascister og pønkere. Og jeg må si; filmens siste 40 minutter er noe av det aller beste jeg noen gang har sett av norsk film! Festen er må være tidenes norsk filmfest – den må bare oppleves. Og dette opprøret utvikler seg til å bli veldig dramatisk og består av en fantastisk enkeltscene hvor til og med den mest ihuga Wam & Vennerød-ironiker må bli berørt.

Sist men ikke minst er filmen et herlig tidsbilde av 80-tallet og jappetiden. Bildet av disse gamle 68’erne, som har endt opp som statsråder, banksjefer, overleger osv, som mesker seg med hummer, rekesmørbrød og uhorvelige mengder alkohol sier mer enn tusen ord! Filmen er et avtrykk av en tid, samtidig som den forteller sannheten om alle tider; historien gjentar seg. Gang på gang!

Så ta av deg ironibrillene, glem Harald Eia og gi Wam & Vennerød en skikkelig sjanse! Du vil ikke angre!

Herlig tidsskildring av 80-tallet 😀


Hva har vi i vente? Et blikk på de kommende norske kinofilmene

Norsk filmbransje har alltid en frykt for å lansere filmer på våren og sommeren, så høsten er som regel den viktigste sesongen for norsk film. Den sesongen er godt i gang, men det er fortsatt åtte norske kinofilmer som skal ha premiere denne høsten. Hva har vi i vente? jeg ser her nærmere på syv av disse åtte filmene. Den nye barnefilmen om Elias hopper jeg glatt over.

I morgen – fredag 22. oktober – har en ny norsk ungdomsfilm premiere, den bærer navnet Keeper’n til Liverpool og er regissert av Arild Andresen som tidligere har regissert ungdomsserien Gutta Boys som gikk på Nrk i 2006. Jeg har ingen kjennskap til den serien så Andresen er et helt nytt bekjentskap for meg.

Film omhandler 13 år gamle Jo Idstad, en redd og nervøs gutt som møter kjente problemstillinger fra ungdomstiden. Filmen virker som en rimelig velkjent affære hvor en litt ukul gutt blir forelsket i klassens fineste jente og klassens bøller står i veien for å kapre drømmedama. Men når det skal sies så ser filmen ut til å være frisk og med mange drømmeaktige elementer. Det virker som filmen foregår mye inne i hodet på Jo Idstad. Et grep som muligens kan være litt spennende. Filmen har også fått gode kritikker – utelukkende 4’ere og 5’ere av landets største aviser. Så det er nok en vellyket film med en sjarmerende hovedkarakter og god humor. Men jeg kan ikke si at filmen frister meg til å invistere en 100-lapp og en kveld på å se den på kino. Den er sikkert god underholdning, men er nok veldig lite interessant.

Allerede uka etter har den neste norske filmen premiere og det er den mye omtalte Trolljegeren, produsert av John M. Jakobsen fra Filmkameratene (Max Manus, Hodet over vannet, Veiviseren etc.) og regissert av debutant André Øvredal.

Dette er jo en såkalt mocumentary om troll her til lands. Det var i starten mye hemmelighetskremmeri rundt denne filmen, som det jo skal være med filmer i den sjangeren. Men den har allikevel åpnet alle kortene og er for det norske publikum fullstendig åpen på forhånd om at dette er ren fiksjon. Etter ryktene er denne filmen allerede solgt til over 40 land utenfor europa, inkludert USA og vi skal vel ikke se bort i fra at noen der borte tar denne «dokumentaren» for god fisk 😉 Stil og formmessig ser filmen ut til å ligne mye på 90-tallssuksessen The Blair Witch Project, men som vi ser av traileren vil denne filmen vise seg å være mye mer eksplisitt – og da i motsetning til The Blair Witch Project – basere seg mye mer på spesialeffekter og monstre/troll. I norsk sammenheng ser disse spesialeffektene ut til å skille seg stort fra noe vi har sett tidligere. De ser rett og slett veldig bra og underholdende ut – og ikke minst virker skaperne av denne filmen å være svært ambisiøse. Jeg har inntrykk av at denne filmen sikter seg vel som mye mot et internasjonalt publikum som oss nordmenn. Både med tanke på bruken av sjanger og effekter, men dette med mytologien rundt troll vil nok ha stort internasjonalt appell. Jeg er rett og slett veldig spent på hva dette vil vise seg å være – jeg er like åpen for at den kan vise seg å være en gedigen flopp som at det kan være fantastisk. Noe som uansett er sikkert er at dette er et unikt prosjekt i norsk filmhistorie og noe som vil bli husket!

I forrige innlegg her på bloggen skrøt jeg hemningsløst av Vibeke Løkkebergs film Løperjenten. 5. november kommer altså hennes nye dokumentarfilm Gazas tårer.

Under bombingen av Gaza vinteren 2009 ble ikke internasjonal presse sluppet inn i Gaza, så det har kommet minimalt med bilder og dekning fra innsiden på Gaza fra den perioden. Det var jo to norske leger som sto for informasjonen som kom til vesten. Vibeke Løkkeberg har altså ikke selv vært i filmet på Gaza, da filmens bilder er fra den perioden da Gaza ble bombet. Men hun har i samarbeid med Gazas befolkning fått i stand denne filmen. Hun har blitt tilsendt bilder fra Gaza og satt dem sammen til en dokumentarfilm på 1 time og 23 minutter. Som vi ser fra traileren er dette de palestinske barnas historie om hvordan de opplever krigen og den urettferdigheten de har blitt utsatt for hele sitt liv. Jeg synes det er veldig fint og interessant at vi vil bli fortalt denne historien/filmen gjennom barns øyne da jeg synes det er et avgjørende aspekt ved konflikten mellom Israel og Palestina. Hvordan kan man forvente at barn som hele livet sitt har levd i «fangenskap» og undertrykkelse av Israel skal kunne ha en forsonende holdning mot Israel? Barna kan på en side representere håpet i denne konflikten, da de kan se ting med nye øyne og da de selv ikke var født ei heller kan ha noen innsikt i konfliktens kjerne. Men for de palestinske barna på Gaza vil all deres innsikt dreie seg om en fiende som undertrykker dem og holder dem i fangenskap – og sånn sett er kanskje forsoning enda mer fjernt for dem enn det noen gang har vært? Nok om mine tanker rundt denne konflikten – men jeg gleder meg (kanskje feil uttrykk, men dere skjønner hva jeg mener) til å se denne filmen da det er en konflikt som engasjerer og den omhandler barna – som jo kanskje er det viktigste elementet i dagens konflikt. Jeg håper også at Løkkeberg vil videreføre dette comebacket med nye filmer 😉

Samme dag har en helt annerledes norsk film også premiere, nemlig komedien Sykt Lykkelig, regissert av Anne Sewitsky, som også er en debutant med langfilmformatet, og med sjarmerende Agnes Kittelsen (Tikken Manus i Max Manus) i hovedrollen.

Min første tanke når jeg ser denne traileren er at dette er norsk film på repeat – en ny film i norsk films nye rullebåndsproduksjon. Etablert og trygt ektepar som får et vendepunkt da de møter noen nye og interessante mennesker – og med sex som den forløsende faktoren og som det viktigste humoristiske virkemiddelet. Jeg føler jeg har sett det før. Veldig mange som er i samme situasjon som Agnes Kittelsens karakter og hennes mann vil nok gå og se denne filmen og de vil nok le høyt – men med en litt flau tone –  av alle sex-referansene og sex-vitsene. Om de ser filmen sammen vil de kanskje klare å skjule den voldsommen latteren, men om kona drar med en venninne eller to vil nok latteren runge høyt i kinosalen. Sånn sett kan det jo hende at denne filmen tar noe på kornet ved det «kjedelige» norske ekteparet. Det må vel være en grunn til at «alle» kvinner i en bestemt alder synes alt som har med sex å gjøre er skrekkelig morsomt når de ikke er sammen med mannen sin. Jeg har delt kinosal med disse kvinnene mange ganger før, eksempelvis under filmene 37 1/2 og Upperdog. I det minste virker Sykt Lykkelig som en ganske frisk og underholdende film og det kan godt hende den blir bra, men jeg føler bare at jeg har sett dette før – både tematisk, humormessig og estetisk! Men som jeg har vært innom – den vil nok ha et appell hos det norske folk og vil nok bli godt besøkt.

12. november har endelig Bent Hamers nye film, Hjem til Jul, premiere. Den har jeg tidligere ytret mine forventninger til her.

Etter denne julefilmen må vi faktsik vente til juletider før den neste norske filmen kommer på kino. Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, den 17. desember har årets norske storsatsning, Kongen av Bastøy, premiere. Filmen er regissert av Marius Holst (Blodsbånd, Øyenstikker, Ti kniver i hjertet) og har Stellan Skarsgård, Kristoffer Joner og Benjamin Helstad i hovedrollene. Filmen er satt til 1915 og er basert på virkelige hendelser fra ungdomsfengselet på Bastøy – filmen har et meget høyt budsjett og stilles store forventninger til denne filmen. Jeg må si jeg gleder meg voldsomt, jeg tror historien er veldig bra og engasjerende og estetikken fra plakatene ser helt fantastisk ut. Filmen har høyt budsjett, svært dyktige folk og en svært interessant grunnidé og historie – slik at jeg har forventinger om at denne filmen kan overgå det meste vi har sett i norsk films historie. Filmen vil naturlig nok bli satt i sammenheng med Max Manus og selv om jeg likte Max Manus godt, så håper og forventer jeg at denne filmen blir mer filmatisk interessant og imponerende og mer tematisk utfordrene. Jeg gleder meg og er vedlig spent!

På den tradisjonsrike premieredagen 2. juledag har Anette Sjursens nye film Pax premiere. Sjursen slo i gjennom med filmen Min misunnelige frisør fra 2004, en besnærende liten film med en strålende rolle av Bjørn Sundquist. Som da har hun også denne gangen samarbeidet med Lars Saabye Christensen om manuset. Filmen har et opplagt interessant utgangspunkt; et fly styrter mot bakken og vi følger syv mennesker ombord som treffer hverandre under disse dramatiske omstendighetene. Alle har noe de flykter fra, og denne livstruende situasjonen er kanskje heller en begynnelse enn en slutt? Anette Sjursen har fått med seg et norskt stjernelag til denne filmen, deriblant Ellen Dorrit Pedersen, Ida Elise Borch, Kristoffer Joner, Thomas von Brömssen, Anekke von der Lippe, Pia Tjelta og Ane Dahl Torp. Det er vanskelig å vite hva man skal forvente av denne filmen, vi har en relativt umerritert regissør som har hatt en strålende filmidé å jobbe med. Så det lille inntrykket jeg har fått er jo at dette blir spennende, men det er fort en film som kan snuble i klisjeer og begrensede skuespillerkvaliteter. Vi får vente å se. Så fort det kommer en trailer får vi vel vite mer om hva vi kan forvente oss!

Vi har altså en spennende filmhøst fremover! Jeg gleder meg klart mest til Hjem til jul og Kongen av Bastøy. Jeg forventer at en av de filmene vil stå igjen som årets beste norske film!


Vibeke Løkkeberg – «Løperjenten» og «Gazas tårer»

Vibeke Løkkeberg er endelig tilbake der hun hører hjemme! Riktignok er hennes comeback i et helt annet format enn det hun har jobbet med tidligere. Nå kommer hun med en dokumentarfilm fra krigsherjede og undertrykte Gaza i hennes nye film Gazas tårer. Riktignok var hennes forrige film også en dokumentarfilm fra krigen i Juguslavia – Der gudene er døde fra 1993. Men det hun huskes best for av de som har et optimistisk perspektiv på fortiden er den fantastiske Løperjenten fra 1981. De som liker å fokusere på det negative husker kanskje at de kjedet og gremmet seg gjennom hennes neste filmer Hud og Måker. De har jeg dessverre ikke fått sett, men de er kjent som symboler på elendighet i norsk film. Selv har jeg lyst til å gi de en sjanse etter å ha blitt svært begeistret for Løperjenten. Hennes kortfilm Regn som jeg også har sett gir også prov på en dyktig og pasjonert filmskaper.

1981 er kjent som kvinneåret i norsk film. Vibeke Løkkeberg kom med Løperjenten som skildrer de tøffe tidene i etterkrigstiden gjennom øynene til lille Kamilla. Laila Mikkelsen slår igjennom med Liten Ida som også omhandler en liten jente i tøffe kår. Ida er en såkalt tysk-unge i en liten landsby i Nord-Norge under andre verdenskrig. Hustruer-regissør Anja Breien gjør også suksess med sin film Forfølgelsen som vant to priser på filmfestivalen i Venezia og ble lansert på kino i USA. Dette førte til uvanlig oppmerksomhet internasjonalt og norsk kvinnefilm ble et begrep – som det ofte gjør gikk den norske kvinnefilmen også over som et blaff. Men i ettertid har 1981 blitt kjent som kvinneåret i norsk film – et år som må sies å være et lyspunkt i en tid hvor elendighet preget norsk film.

Løperjenten må sies å være et unikum i norsk filmhistorie! Gjenskapelsen av etterkrigstiden i Bergens bakgater er fullkommen og hvordan historien om fattigdom, elendighet, kjærlighet og drømmer er fortalt gjennom øynene til lille Kamilla (ypperlig spilt av Nina Knapskog) er strålende. Kamilla er datteren til Sverre (Helge Jordal) og Lisa (Vibeke Løkkeberg). De driver skomakeri og vaskeri i underetasjen til sin leilighet. Unge og vakre Siri blir ansatt til å stå ved disken i forretningen og problemene starter. Kamilla oppdager gradvis at pappaen hennes begynner å være mer sammen med Siri enn hennes mamma og havner etter hvert midt i konflikten mellom sine foreldre og blir et offer i en dragkamp mellom dem. Kamilla søker trøst hos sin gode venn/kjæreste Svein som bor over gata i et hjem som også er oppløst og som har falt enda mer sammen. De observerer og diskuterer voksenlivet fra et barnlig blikk og prøver på mange måter å imitere de voksne. Scenene med Svein og Kamilla er filmens flotteste og de er utført på en utrolig stemningsfull og varm måte – mye grunnet vakker musikk og flotte bilder. Når de er sammen klarer de å frigjøre seg fra all den elendigheten de er en del av. For oss seere blir de scenene også frigjørende øyeblikk som oser kjærlighet og varme. Disse to barneskuespillerne er filmens drivkraft og på mesterlig vis har Løkkeberg klart å instruere dialoger mellom dem som ikke blir utroverdig og for konstruert. Skuespillerne har hver for seg en utrolig sjarme og egenart og de får lov til å utfolde seg. Selvfølgelig er det enkelte ganger noen fraser og dialoger høres litt kunstig ut mellom dem, men det må man nesten regne med når så små barn har så store roller. De fremstår som troverdige og det er nok umulig å ikke bli glad i dem (kanskje med mindre man har en sterk fobi mot bergensdialekt :P).

Kamilla og Svein

Kamilla og Svein overnatter i skogen

Problemene i familien til Kamilla og nabolaget for øvrig blir større og mer dramatiske utover filmen og filmen fastholder hele veien Kamilla sitt blikk. Stilmessig er det brukt veldig mye close-ups og nærbilder. Vi kommer tett inn på ansiktene og karakterenes ansiktsuttrykk er en svært viktig del av filmens fortellermåte. Det skaper en dirrende trist og vond stemning og vi føler en ekstra nærhet til karakterene – da særlig Kamilla sin karakter som er den som vi klart hyppigst er helt oppe i ansiktet på. Nina Knapskog som spiller Kamilla har et svært uttrykksfullt ansikt med store blå øyne og det medfører at disse nærbildene blir et svært effektivt virkemiddel og er en viktig del av filmens gjennomslagskraft.


Skuespillet er jevnt over svært godt til norsk film å være. Helge Jordal og Vibeke Løkkeberg spiller begge veldig bra. De virker svært rolige og selvsikre i sin tilnærming til rolletolkningen og det medfører at de oppfattes veldig ekte og naturlige. I motsetning til mange andre norske skuespillere så prøver de ikke for hardt – og det er veldig positivt! Til og med filmens biroller er upåklagelige, blant annet gjør Klaus Hagerup en strålende figur som undertøys-selger!

Sist men ikke minst er filmen utrolig flott fotografert! Filmen er jevnt over veldig lys, med en gjennomgående bruk av varme farger. De varme fargene i kombinasjon med filmens mise-en-scene – som er velutfylt og tidsriktig – gir en intim følelse og uttrykker en slags nostalgi for en svunnet tid. Så selv om filmen forteller om elendighet i etterkrigstiden føler jeg at det er en ekstra styrke med filmen at den uttrykker en slik varme og nostalgi da håp og drømmer nok er filmens viktigste temaer og det er det som preger filmens hovedkarakter Kamilla. I tillegg så medfører denne koloritten at filmen er veldig vakker å se på. Løkkeberg har en variert bruk av utsnitt og skaper mange flotte bilder, det er også en behagelig klipperytme som gir bildene den tiden og plassen de fortjener og gir oss som tilskuere anledning til å leve oss inn i tiden den skildrer!

Hvis jeg skal kritisere filmen for noe så må det være at den kanskje blir litt rotete i midtpartiet og til tider har et ujevnt tempo som kanskje kan dra en litt ut av fortellingen. Noen kan nok også hevde at filmen kunne vært litt strammere fortalt, men det er i så fall ikke jeg enig i, da jeg mener en av filmens styrker er tilskuerens glede av å leve seg inn i filmen og den tiden den skildrer – med andre ord så ønsker jeg å være mest mulig sammen med Kamilla! En annen liten ting som kanskje folk vil reagere på nå 30 år etter filmens premiere et par episoder hvor Løkkeberg tar i bruk slow-motion. Det føles kanskje litt lite integrert i stilen og gir kanskje litt motsatt effekt enn ønskelig da oppmerksomheten til tilskueren heller blir dratt vekk fra det som skjer enn motsatt. Personlig synes jeg det er litt sjarmerende hvordan filmen tar i bruk den effekten.

I forbindelse med Vibeke Løkkebergs comeback anbefaler jeg alle å sette av to timer til å se Løperjenten! Den finnes på DVD!


Norske filmplakater

I forbindelse med to av våre største dramasatsninger i høst – Limbo og Maskeblomstfamilien – er det på tide å ta opp et element som jevnt over er for dårlig i norsk film – nemlig filmplakater. Disse to filmene utmerker seg med plakter som er stygge rent estetisk og som ikke gir et riktig inntrykk av filmene de representerer. Limbo lider av en sykdom som er svært utbredt, nemlig en trang etter å klippe inn ansiktene til alle hovedpersonene sammen på en bakgrunn som ikke hører til. Man finner et ålreit bilde fra filmen og limer inn ansiktene. Limbo har klart kunststykket å forverre denne gørrkjedelige malen, ved å bruke enorme palmestenger som skille mellom karakterene – det ser rett og slett horribelt ut! En dag jeg var på kino sto jeg på lang avstand å betraktet plakatene på veggen, jeg bet meg merke i en plakat som jeg lurte på om var en ny dårlig amerikansk fantasy-film inspirert av Harry Potter. Jeg gikk nærmere og det viste seg å være plakaten til Maskeblomstfamilien. Ser ikke ikke like mye ut som fantasy på nært hold, men den ser allikevel stygg og billig ut – og veldig 90-talls! Nå har jeg ikke sett filmen, så det kan jo hende at plakaten uttrykker noe av stemningen i filmen, men hvis det stemmer så må jeg si at jeg ikke har veldig stor tro på denne.

Jeg tror dog at Maskeblomstfamilien er nok et offer for en misvisende plakat. I den sammenheng husker jeg med skrekk og gru plakatene til mine to norske favorittfilmer fra 2009 – Yatzy og Vegas! De var grufulle og ga helt feil inntrykk av filmene. Vegas så ut som en hipp ungdomsfilm i tråd med forferdelige Switch, mens Yatzy så ut som en tv-serie for ungdom som skulle gå etter Midt i smørøyet på NRK.

De nevnte plakatblunderne er ikke noen enkelttilfeller, jevnt over er norske plakter veldig kjedelige og består for det meste av å vise frem ansiktene til hovedkarakterene klippet og konstruert sammen fra forskjellige orginalbilder. Det er sjelden en oppskrift for å lage en fin og orginal plakat. En plakat skal kunne klare å fortelle oss noe om handlingen i filmen og ikke minst gi et inntrykk av filmens stemning. Fokus på små elementer av den store helheten og originalitet er noe som appelerer til meg. Heldigvis har vi også en del unntak i norsk film; her er min topp ti-liste over norske plakater:

1. Engelen

2. Den brysomme mannnen

3. Budbringeren

4. Salmer fra kjøkkenet

5. Motforestilling

6. Jakten

7. Norske byggeklosser

8. Reprise

9. Rovdyr

10. Fatso



«Engelen» blir norges oscar-bidrag

Etter hard kamp med Limbo og spesielt En ganske snill mann har omsider Engelen blitt valgt ut som norsk Oscar-kandidat av den norske Oscar-komiteen. Det er på mange måter et ganske overraskende og spenstig valg da Engelen er en unik film og ikke en film man forbinder med en Oscar-vinner for beste fremmedspråklige film. Engelen er en kombinasjon mellom poesi og skitten realisme og med rammen rundt filmen nærmer den seg en krysning mellom fiksjon og dokumentar. De senere år har Oscar-akademiet stort sett nominert og belønnet konvensjonelle filmer og ofte ikke de mest utfordrende verken tematisk eller stilistisk. En film som kan minne litt om Engelen er den rumenske gullpalme-vinneren 4 måneder, 3 uker og 2 dager og den ble overraskende nok ikke engang nominert til Oscar.

Jeg har gjennom prossessen heiet på Molands En ganske snill mann da jeg har følt at den har vært mest egnet til Oscar. Den har en konvensjonell form, er særdeles vellaget og har en historie og humor som har vist seg å ha universelt appell. Filmen har høstet strålende internasjonale kritikker og van publikumsprisen under Berlinfestivalen. Jeg var selv tilstede på en av visningene i Berlin og fikk føle på kroppen at den gikk rett hjem hos det internasjonale publikummet jeg satt sammen med. Det var hylende latter underveis og det var høylytt jubling da rulleteksten omsider kom. Filmen har karakterer man bli glad i, de er trauste og skrudde men samtidig utrolig sjarmerende. Den kan på det området minne litt om Elling som jo endte med Oscar-nominasjon. Filmen har også med en av skandinavias mest profilerte skuespillere i Stellan Skarsgaard i hovedrollen – noe som også kunne talt til filmens fordel. Sånn sett har jeg sett En ganske snill mann som det mest opplagte og beste valget.

Men når Engelen nå har blitt valgt så må jeg si at jeg synes det er veldig spennende. Det er en annerledes norsk film og et annerledes norsk Oscar-bidrag. Og det er jo kanskje på tide å prøve å sende noe nytt og annerledes til Oscar-akademiet og ikke bare de mest opplagte filmene hvert år. Er det noe Oscar-akademiet har blitt kjent for de seneste år i tillegg til å legge sin elsk på det konvensjonelle så er det jo å overraske med å ikke belønne forhåndsfavorittene. Så vi får vente i spenning, ingenting hadde vært morsommere enn en norsk Oscar-nominasjon!


Ujevn Knerten-oppfølger

Det er alltid en stor og vanskelig utfordring å følge opp en stor suksess og ”Knerten gifter seg” har absolutt stor fallhøyde når den skal følge opp suksessen fra den første ”Knerten”-filmen. Den første filmen var sprudlende og energisk og overrasket med gode skuespillerprestasjoner – og da i hovedsak med Adrian Grønnevik Smith som filmens hovedkarakter Lillebror. Han er virkelig et funn og sjarmerte meg i senk med hans naturlige og til tider spesielle skuespill – enkelte ting virket nærmest improvisert. Spenningen rundt animasjonen av selveste Knerten var også stor foran den første filmen – den innfridde og endte også opp med Amanda for beste visuelle effekter. Foran film nummer to er alt dette allerede på plass og filmen er nødt til å imponere på andre områder. Der den første filmen på mange måter ikke hadde noen historie utenom at familien skulle tilpasse seg i deres nye liv på landet er film nummer to mer avhengig av en god historie. Den første filmen spilte mye på humor og hadde flere hysteriske digresjoner som Vivian Løkkeborgs karakter, fars underbukser og de skumle jentene som helt åpenlyst var konstruert etter tvillingene fra Ondskapens Hotell. Etableringen av et forhold mellom Lillebror og Knerten var også en essensiell faktor med filmen. Poenget mitt er at filmen ikke var avhengig av en god historie, den trengte mer bare å etablere et univers og med det i tankene kunne filmen ta seg store friheter i forhold til humor og ”sketsjer”. Noe den lyktes særdeles godt med!

”Knerten gifter seg” baserer seg jo selvsagt på en historie fra Anne Cath. Vestlys bøker, men selv om bøkene er strålende er det ikke selvsagt at overgangen til film blir vellykket. Denne gangen handler det altså om mor som havner på sykehuset fordi hun blir påkjørt og Lillebror som etterforsker hvem som kjørte på henne. I tillegg til at Knerten møter sin Karoline som er Vesla sin søte kvist. Martin Lund har tatt over regipinnen (baddumbush) etter Åsleik Engmark til denne filmen og han har klare intensjoner om å gjøre filmen mer filmatisk, bildevakker og poetisk. Filmen er mer melankolsk og rolig enn sin forgjenger. I utgangspunktet er jeg positiv til en slik vending, da det harmoniserer bedre med opphavsbøkene. Men filmen prøver samtidig å ta vare på den sprudlende humoren fra forrige film og prøver å lage en barnevennlig spenningskrim rundt Lillebrors etterforskning. Jeg føler filmen lider under at den prøver å kombinere disse tre elementene. Filmen og dens stil føles ikke helstøpt og de forskjellige elementene drukner på en måte i hverandre. Isolert sett har den fine og poetiske øyeblikk og har av og til humor på nivå med film nummer én. Men samtidig har den også vitser som overhode ikke fungerer og blir flaue – jeg skal ikke røpe hva, men et lite hint; ”snø”.  Filmen prøver også å følge opp sin forgjenger når det gjelder bruk av filmreferanser, men gjentagende western og ”duell”-referanser føles ikke like originalt og morsomt som Vivian Løkkeborg i filmen ”Siv” og de nevnte tvillingene fra Ondskapens Hotell. Alt i alt er ”Knerten gifter seg” dårligere på det ”Knerten” var god på og endringene er ikke helhjertede og gjennomførte nok til at de virkelig bidrar med noe nytt. Selve historien i filmen synes jeg også blir for platt og enkel – krimhistorien er lite engasjerende for voksne. Jeg er usikker på om den fungerer på barna – barna i salen var stille og konsentrerte så sånn sett virket de engasjerte, men det var overraskende lite latter og kommenterer blant barna. Filmens historie var mer som en typisk barnefilm og manglet det unike og universelle engasjementet film nummer én klarte å frembringe.

Karakterene i filmen har dog beholdt sin sjarm og det var fortsatt veldig koselig å se filmen og leve seg inn i filmens univers. Adrian Grønnevik Smith som Lillebror er fortsatt herlig å følge, men han har ikke et like morsomt manus å jobbe med, og det virker heller ikke som Martin Lund har gitt han like mye frihet som det virket som Engmark gjorde. Romansen mellom Knerten og Karoline er også til tider svært så søt, Samsaya gjør Karoline til en svært sjarmerende kvist! Så det var en trivelig opplevelse å følge filmserien videre, men jeg ble ikke imponert av denne filmen i seg selv og filmens mangel på å klare å balansere humor, melankoli og spenning gjør den til en ujevn opplevelse. De forskjellige følelsene den prøver å frembringe krasjer og drukner hverandre.