Limbo

En norsk film i et internasjonalt landskap på karibiske Trinidad ikledd en subtil, men allikevel veldig gjennomført 70-talls-koloritt, og ispedd meget dyktige stjerneskuespillere som Bryan Brown og alltid fantastiske Lena Endre er et særdeles velkomment friskt pust i et ganske ensformig norsk filmklima! Men dette er kun rammen til den historien som skal formidles og ikke et kvalitetstegn i seg selv. Heldigvis har regissør og manusforfatter Maria Sødahl klart å følge opp med et gripende og vellaget drama i sin langfilmdebut.

Jo Moe (Henrik Rafaelsen) har fått jobb i oljeindustrien på Trinidad og flytter dit på en treårs-kontrakt. Kona Sonia (Line Vernedal) og deres to barn måtte bli hjemme for å pleie Sonias syke mor, men etter seks måneder flytter de også nedover. Her starter fortellingen og vi blir kjent med miljøet på Trinidad sammen med Sonia og ungene. Det virker i utgangspunktet som det perfekte liv – med egen hushjelp og gartner og mange festglade vestlige par som tar dem godt i mot. Sonia etablerer tidlig et vennskap med svenske Charlotte (Lena Endre) som er kona til Jos beste kamerat der nede – Daniel (Bryan Brown). Men alt er selvfølgelig ikke så bra som det ser ut til å være og fasaden sprekker tidlig ved at Sonia oppdager at Jo har hatt en affære mens hun har vært hjemme. Herfra baller det på seg og det blir mange tunge stunder for familien Moe uten at jeg skal gå noe videre inn på det her…

En årsak til at denne filmen er så vellykket er at Sødahl tar oss med til en tilstand og stemning fremfor at hun er slavisk opptatt av fremdrift og det å formidle en historie fra a til å. Vi blir dratt med i den forvirrende og usikre følelsen Sonia føler der nede gjennom til tider et håndholdt og litt ufokusert kamerabruk. Vi føler på forvirringen i starten og etter hvert merker vi den klamme stemningen og følelsen i det beskyttede livet på Trinidad på kroppen. Vi blir gradvis bedre og bedre kjent med karakterene og kommer under huden på deres problemer som sakte men sikkert blusser opp gjennom overflaten. Filmen har ingen gode eller onde karakterer, alle føles menneskelige med hver sine problemer og vi kan føle medfølelse og forståelse med hver og en av dem. Det er en styrke med filmen – den skildrer helhetlige og komplekse karakterer som alle takler den nye hverdagen på Trinidad på hver sin måte. På mange måter ser vi filmen gjennom datteren Nina sine øyne, da hun er den som takler overgangen best og har et objektivt syn og vurdering av menneskene rundt seg. Filmen kan på denne måten sies å være et troverdig studie i hvordan mennesket takler slike enorme omstillinger. Troverdigheten underbygges også av at dette er til dels selvopplevd av filmskaperen.

Manuset i filmen er slående bra og skiller seg ut i norsk sammenheng ved at det virker ekte og naturlig. Dialogene flyter på en måte som man kan kjenne igjen fra virkeligheten og dramatikken nøstes opp i et deilig og passende tempo. Manuset fokuserer på de enkelte situasjonene og ikke nødvendigvis på at alt skal henge sammen i en årsak-virkning-kjede. De forskjellige trådene i filmen blir ikke nødvendigvis avvrundet og lukket. Vi får snarere bare kjenne på følelsen og tilstanden denne familien opplever på Trinidad. Nemlig et liv i limbo – i den beskyttede/innelukkede og tomme sfæren til de vestlige på Trinidad. Filmen er et befriende drama som fokuserer på mennesker fremfor hendelser.

Det at denne familien er fanget midt i et internasjonalt miljø på andre siden av kloden gjør at skildringen av ”den norske kjernefamilien” også blir veldig tydelig og en viktig del av filmen. Familien Moe står veldig i kontrast til de andre vi møter på Trinidad. De utviser egenskaper vi forbinder med nordmenn som beskjedenhet, jordnærhet og naivitet. Jeg som tilskuer følte at jeg virkelig kjente meg igjen i denne familien og ”det norske” kommer veldig tydelig frem i kontrast med resten av omgivelsene. Sonia uttrykker tydelig de nevnte norske egenskapene mye grunnet Line Vernedals fantastiske skuespill. Alle hennes små fakter og ansiktsutrykk er med på å underbygge disse egenskapene og som gjør at vi virkelig føler at vi har ekstra tilknytning til henne som norsk der nede. Hun og familien fungerer og kommuniserer på en måte vi kan relatere oss til og står for verdier som vi som nordmenn har fått inn gjennom morsmelka. Disse elementene kommer også tydelig frem gjennom barna som er ekstremt godt skrevede karakterer og som spiller veldig bra og naturlig.

Alt i alt er dette en meget god og vellaget film. Den har ingen ”feil” eller mangler og er i så måte perfekt. Men den klarte ikke å gi meg det emosjonelle mageslaget jeg hadde håpet på og den hever seg ikke opp på et nivå som eksepsjonell. I norsk sammenheng skal den dog ha all mulig skryt for å være eksepsjonelt vellaget hva gjelder foto, klipp, manus, skuespill etc.


Endelig en skikkelig trailer til Hamers «Hjem til jul»

Det er knyttet store forventninger til Bent Hamers nye film og det ble snakket høyt om målsetninger om å bli tatt ut til Cannes-festivalen. Noe som ville vært et naturlig steg videre for vår største internasjonale «auteur»(den ble dessverre ikke tatt ut der, men hadde premiere på filmfestivalen i Toronto som også regnes for å være en relativt stor festival). Bent Hamers filmer har faktisk blitt sett mer i utlandet enn i Norge – og spesielt Salmer fra kjøkkenet var en stor internasjonal suksess. Filmen solgte blant annet over hundre tusen kinobilletter i henholdsvis Tyskland og Italia (til sammenligning solgte den 85000 billetter i Norge)! Bent Hamers neste norske film O’Horten ble en liten nedtur i forhold til Salmer fra kjøkkenet, men er fortsatt en god film og hadde relativt gode besøkstall internasjonalt, men skuffende lavt her til lands.

Bent Hamer har som vist slitt litt med å kapre hjemmepublikummet, noe som egentlig ikke er så underlig. Filmene hans er smale og sære, med et tregt tempo og lite handling – noe som vanligvis ikke er en suksessoppskrift for å nå massene. Men når det er sagt så har jeg aldri møtt noen som ikke har likt Salmer fra kjøkkenet – det gjelder både filminteresserte og ikke! Men faktum er uansett at han tidligere ikke har klart å gjøre stor suksess i Norge. Som nevnt ble det snakket høyt om Cannes-festivalen i forhold til denne filmen, men etter å ha sett denne traileren så er det første jeg tenker at Bent Hamer har laget en julefilm for oss nordmenn – altså en mer konvensjonell film for å nå massene. Jeg synes ikke Bent Hamers særpreg som han har har blitt kjent for utenlands virker å være like tilstede i denne filmen som i hans tidligere. Borte er hans underfundige univers og lille, sære og sjarmerende rollegalleri. Borte er den lavmælte, detaljrike humoren og den lille historien. Det er hvert fall min oppfattelse etter å ha sett denne traileren. Det betyr ikke at jeg ikke tror denne filmen er bra. Den kan fort bli kjempebra! Filmen virker som en god blanding mellom humor og drama, men i en litt større skala enn vi er vant til å se fra Hamer. Humoren virker mer åpenbar og konvensjonell og dramatikken virker mer alvorlig.

Familiedrama i julen er en slager i filmverden – julesettingen gjør at de dramatiske hendelsene i familien føles enda sterkere. Dette ser ut til å være en slags flettverksfilm om forskjellige familiers juleforberedelser – hvor hver familie har hver sine problemer som får sitt utspring i jula. Jeg må si jeg har store forventninger til denne filmen da jeg selv er svak for filmer som foregår i jula. Andre familiedramaer fra julen som Når nettene blir lange (Hoel 2000) og Tomten är far till alla barnen (Sundvall 1999) har vært store filmopplevelser for meg og jeg satser på at denne vil føye seg inn i rekken. Denne filmen virker allikevel ikke å være like skandalepreget som de nevnte filmene – traileren i kombinasjon med tittelen hinter jo til at alt løser seg når jula kommer. Noe som kan føre til en rørende inngang til adventstiden for oss som går og ser denne filmen.

Med andre ord gleder jeg meg stort til en norsk julefilm, med drama, følelser og humor, av en god regissør og med gode skuespillere. Men jeg er også umiddelbart skuffet da jeg ikke kjenner igjen Bent Hamer og hans stemme i denne traileren. Det ser mer ut som Hamer virkelig har gjort et forsøk på å for en gangs skyld kapre de norske massene, snarere enn at dette skulle være hans virkelig store internasjonale gjennombrudd. Men vi får vente å se – er ikke alltid traileren gir et helt riktig bilde av filmen!


”An-Magritt” – en norsk klassiker som virkelig har tålt tidens tann!

An-Magritt (1969) er vår nasjonale regissørlegende Arne Skouens siste av i alt 14 spillefilmer og må sies å være en verdig avslutning på hans karriere! Dette var i sin tid en norsk storsatsning og Skouen fikk med seg Ingmar Bergmans faste fotograf Sven Nykvist og vår egen superstjerne Liv Ullmann på laget i hans filmatisering av Johan Falkebergets klassiske verk An-Magritt – som var første del i romanserien Nattens brød. Arne Skouen skrev selv manuset basert på Falkebergets verk.

Sven Nykvists og Liv Ullmanns inntog i dette filmprosjektet har helt klart hevet filmens kvalitet og har bidratt til at filmen fremstår som en tidløs klassiker i norsk sammenheng. Med tidløs mener jeg i denne sammenheng at den gjør seg like godt på skjermen i dag som den gjorde da den kom – i motsetning til mye annen film fra 60-tallet har denne virkelig tålt tidens tann. Derfor ser jeg med stor undring på at denne filmen ikke har en tydeligere plass i vår nasjonale kulturhistorie og er mer kjent for folk flest!

An-Magritt vokser opp i en liten og værhard fjellstad i Norge en gang på 1600-tallet som en form for ”lausunge”. Moren ble voldtatt og blir dømt til gapestokken – hun valgte å ta sitt eget liv ved å hoppe i fossen. An-Magritt blir dermed oppdratt av sin bestefar uten en mor eller far.  Vi følger An-Margitt fra vinteren hun er 16 til neste vinter – et år som endrer hennes liv betraktelig. Bestefaren er gammel og sliten og An-Margitt må virkelig jobbe og slite for sin egen tilværelse. Hun arbeider sammen med mennene med å frakte malm over fjellet til bygdas gruve – som de lever av. Der de andre har hver sin hest, har An-Margitt kun en okse til hjelp over fjellet. Men An-Magritt har en tøff innstilling og lar seg ikke herse med. Vi følger hennes ferd fra å være nederst på rangstigen til hun klarer å vinne respekt i den mannsdominerte bygda. Hun tar først et oppgjør med sine arbeidskolleger, så de forskjellige maktinstansene i bygda – før hun til slutt prøver seg på selveste rikskansleren. Underveis i denne ferden treffer hun også kjærligheten i den tyske ”konstknekten” Johannes.

Liv Ulmann er virkelig drivkraften i denne filmen som den uredde og litt naive An-Magritt. Det er en stor rolle som Ullmann bekler mesterlig. Til stor forandring til de fleste andre rolleprestasjoner på denne tiden så føles skuespillet til Ullmann virkelig ekte og naturlig (så utrolig synd at hun ikke har bidratt mer i norsk film opp i gjennom!). Det er umulig å ikke bli glad i karakteren i Ullmanns skikkelse. Nettopp det er mye av grunnen til filmen fungerer så godt som den gjør. Vi følger hennes kamp med stort engasjement. Selve temaene historien tar opp om forskjellsbehandling, undertrykkelse og  kristendommens dobbeltmoral og urett blir behandlet på en litt overfladisk måte, det er hovedsakelig karakteren An-Magritt som er filmens fokus. I så mate er det helt avgjørende at den rollen er vellykket og det kan man trygt si at den er.

Ellers er det svært tydelig at det er dyktige folk bak kamera på denne filmen. Filmen er nydelig fotografert av Sven Nykvist, manuset er rimelig fokusert og sammenhengende til tross for at det er en romanadapsjon. Med noen unntak er filmen ryddig og harmonisk klippet og det er tydelig at filmens bakmann Skouen er en erfaren regissør – filmen er godt fortalt og virker rett og slett veldig vellaget. I en norsk film-kontekst er det gledelig å se at det er kvalitet i alle ledd i denne filmproduksjonen og filmens skiller seg ut som et veldig godt håndverk.

Det at Liv Ullmann med den stjernestatusen hun har gjør en så god og sterk rolletolkning og at filmen oser kvalitet i håndverket gjør at denne filmen holder seg såpass godt den dag i dag. I så måte merker jeg at jeg er ganske provosert at denne filmen ikke er mer vist og kjent blant folket her til lands. Dette er en film som NRK burde plukke opp å vise jevnlig – en typisk film som hadde passet som årlig julefilm på NRK (det er mulig NRK har vist den tidligere – men jeg kjente hvert fall ikke til filmen før jeg begynte å grave litt i norsk filmhistorie!).

Jeg har også noen ankepunkter mot denne filmen; jeg synes med stort hell filmen kunne turt å være litt vondere og tøffere! Den omhandler sterk fattigdom, sult, ekstremvær og undertrykkelse, men filmens oppgjør med disse temaene blir altfor overfladiske og lette. Vi blir ikke skikkelig med på den lidelsen filmens karakterer føler – vi kommer ikke under huden på dem. Alt det vonde og tragiske forblir litt polert i bakgrunnen. Det er nok kanskje noe av grunnen til filmens begrensete oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. Ellers så synes jeg ikke så mye om musikken i filmen, den kræsjer og skiller seg for mye ut i forhold til bildene og stemningene i filmen. Musikken er vel det eneste med filmen som ikke har tålt tidens tann – den føles litt gammeldags. Filmen er vel også litt ujevn med tanke på skuespill og flyt i narrasjon og klipping – men det er pirk!

Mitt budskap; dette er en film for folket! En vellykket filmatisering av et klassisk norsk litterært verk med vår største filmstjerne og en av våre største (vår største?) regissører burde være uthevet i vår kulturhistorie og burde være et referansepunkt i vår kultur! Den er endelig blitt utgitt på DVD – men treffer nok en større målgruppe på tv-skjermen!


«Svik» – en helbom og kalkun, men ikke helt uinteressant i norsk sammenheng!

Svik (Gundersen 2009) har så store mangler på manussiden og når det gjelder skuespillerinstruksjon at den ikke fungerer som en engasjerende film. Filmen bygger ikke opp noen karakterer vi får noen form for engasjement med og plot’et er så dårlig kommunisert til tilskueren at det er vanskelig å få med seg hva filmen handler om og hvilke karakterer som gjør hva og hvem som er onde og gode. Da er det vanskelig å bli engasjert i historien og i filmen. Filmen ble jo også totalslaktet når kom og ble sett av bare litt over 6000 på kino.

Men når det er sagt så har filmen noen kvaliteter som gjør filmen helt unik i norsk sammenheng. Rent estetisk er filmen helt nydelig og utrolig gjennomført. Den er storslått og ser rett og slett smashing ut. Filmen er helt tydelig forsøkt laget som en film noir-pastisj – og er rent stilmessig vellykket! Scenene fra de røykfylte lokalene og med filmens femme fatale – i Aqua-Lenes skikkelse – syngende og dansende på scenen er stemningsfulle og gir følelsen av å se en amerikansk film noir-klassiker. Karakterenes sinnsstemning og skuespill minner også svært mye om Hollywood-filmene fra 1940-tallet – og da særlig noir-filmene. Filmen er faktisk skremmende lik i handling og stemning som Casablanca. Store deler av handlingen i Svik foregår på utestedet Club Havana hvor mye skittent spill foregår mellom kyniske og griske menn under krigen, på samme måte som Humphrey Bogarts kneipe i Casablanca. Faktisk foregår det også et form for trekantdrama i Svik som i Casablanca. Jeg mener dette også sier noe om ambisjonsnivået Haakon Gundersen (som faktisk har produsert, regissert og skrevet filmen alene) har hatt med denne filmen – det har vært skyhøyt. Og det har jo dermed også gitt han enorm fallhøyde – og han har jo virkelig falt til de grader mtp mottakelse og publikumsoppslutning. Men hele denne filmen oser enorme visjoner og ambisjoner sammenlignet med mye annet vi ser i norsk film, og det føler jeg man burde gi han ros for! Jeg skal ikke glemme at filmen faktisk er helt mislykket, men jeg synes han fortjener ros for forsøket. Og hvilket format han har forsøkt seg på – vi snakker her om en film spilt inn med amerikanske, tyske og norske skuespillere, laget som en hyllest til Hollywoods gullalder, samtidig som filmen forsøker å belyse hvor mye skittent spill som foregikk blant nordmenn og Norsk Hydro under okkupasjonen. Filmen er fortalt som et flashback av en amerikansk frue fra Bel Air – og allerede i den fortellermåten føler jeg ikke den ligner noe annet vi ser i norsk film, den har fortellerformen til en amerikansk storfilm. Herr Gundersen har jo selvfølgelig tatt seg vann over hodet og dermed bomma, men i en ellers ambisjonsløs norsk filmbransje (selvfølgelig noen unntak her) synes jeg det er moro at noen prøver noe nytt og går andre veier. Jeg gir deg ros for forsøket Gundersen!

Ta en kikk på disse bildene fra filmen så ser dere at han har noe for seg når det gjelder foto og estetikk! Nydelige bilder og unikt i norsk sammenheng!


Fremtidshåp

Jeg gleder meg voldsomt til filmatiseringen av Nikolaj Frobenius’ bok Teori og Praksis! Jens Lien er bak spakene og jeg håper han klarer å skape ekte 70-talls-stemning og at filmen blir litt gritty! Det faktum at de har klart å få med Johnny Rotten på laget er jo i seg selv spennende og viser jo at de er ambiøse. I likhet med Joachim Trier skal Jens Lien nå prøve å toppe sin hittils beste film – Den Brysomme Mannen. Med den filmen viste han at han har evnene til å fange stemningen fra et etablert verk (hørespillet filmen er basert på), vi får håpe han klarer det like godt med Teori og Praksis – en film som krever en helt annen stil og stemning. Jeg håper for guds skyld ikke denne filmen går i samme fella som Den siste revejakta, en film som overhodet ikke tok vare på essensen i boka, men som mer så ut som en reklamefilm. Men jeg stoler mer på Lien enn godeste Ulrik Imtiaz Rolfsen….

Intervju med Johnny Rotten under filminnspillingen

Ellers gleder jeg meg stort over at Anders Danielsen Lie har fått hovedrollen i Joachim Triers neste film Oslo 31. august! Jeg føler meg sikker på at den filmen blir en suksess! Vil bli svært skuffet om det viser seg at Reprise bare var et blaff, men det var den nok ikke… Dette blir bra!


Erik Poppe – landets tyngste filmrøst

Erik Poppes filmer er ikke mange, men de uttrykker en nerve, tematisk tyngde og et elegant filmspråk som få (ingen?) andre her til lands matcher. En tendens i norsk film de siste ti år er vår redsel for alvor! Norsk film har endelig klart å kapre sitt eget hjemmepublikum og det virker som det kommersiellet fokuset har blitt større av den grunn. Mye vil ha mer, og alle vil være med på (penge)festen. Med andre ord; filmskaperne/produsentene tør ikke ta sjansen på at publikum skal kjede seg og uansett hva filmen handler om virker de besatt av å presse inn komiske situasjoner og morsomme bikarakterer. Et godt eksempel er Sara Johnsens Upperdog hvor en lang sekvens med «artige» situasjoner rundt en dildo skal fungere som en slags «comic relief» midt i filmen som prøver å ta opp store og tunge temaer. Denne komikken føles helt malplassert og det fører til at filmen i likhet med de fleste andre norske filmer i dette årtusenet blir en lettvekter. Filmene blir ikke tatt på alvor fordi ikke tar seg seg selv på alvor, filmene føles på den måten som publikumsfrierier og lett underholdningsprodukter fremfor kunst og/eller viktige samfunnsstemmer med mening. Jeg skal ikke skjære alle over én kam – det finnes flere unntak, samtidig som det ikke er alle filmer som er ment å være noe annet enn underholdning. Men jeg mener at det er en tendens i norsk film at den er for lett og ikke tør å ta seg selv på alvor, det er nok mye av grunnen til at Norge blir sett på som en lettvekter i europeisk sammenheng – et kontinent som virkelig tar film på alvor!

Erik Poppe må sies å være et hederlig unntak i denne sammenheng – han har vist gjennom sine tre langfilmer at han har en seriøs tilnærming til filmmediet som en samfunnsstemme og kunstart! Debutfilmen Schpaaa har noen mangler, men den viser pro på en regissør som vil noe med filmene sine! Han skildrer ungdomskriminalitet på en direkte og realistisk måte, samtidig som hans talent for å instruere følelsesladde konfrontasjoner og skape stemningsfulle og poetiske scener ved hjelp av kombinasjonen musikk og bilde kommer tydelig frem. Hvem har vel glemt scenen hvor filmens hovedperson Jonas sitter med disc-man’en sin og hører på Lene Marlins Unforgivable Sinner? En herlig scene og i ettertid et vanvittig nostalgisk og fin tidssklidring fra 90-tallet.

Poppes neste film Hawaii, Oslo nærmer seg mer et helstøpt kunstverk enn Schpaaa. Poppe har på et imponerende vis klart å lage et filmunivers som på samme måte virker realistisk og magisk! Filmen forholder seg til virkeligheten, men filmuniverset har sin egen logikk og stemning. Den dirrende og nervøse stemningen holder seg gjennom hele filmen og filmspråket utviser en enorm tilstedeværelse i hver enkelt scene og karakter. Her viser han nettopp noe av kjernen i sin styrke som regissør; Han bygger opp et filmunivers og en stemning som er unik og som holder seg gjennom hele filmen. Han viker ikke fra det han har bygd opp ett eneste sekund. Han er tro mot filmen og og tar den på alvor og han våger også å ta publikum på alvor både kunstnerisk og tematisk! Noe av årsaken til at Poppe klarer å engasjere så mye uten å ty til humor og letthet er at han får til noe som ofte frembringer de helt store følelsesreaksjonene hos en filmtilskuer – nemlig konfrontasjoner! Det står igjen som en styrke i Poppes filmer – velinstruerte konfrontasjoner med strålende skuespill og følelsesladde konflikter. I Hawaii, Oslo og DeUsynlige har han frembringt noen av de sterkeste scenene i norsk filmhistorie! Konfrontasjonen mellom Mikkel og barnevernet i kirken i Hawaii, Oslo setter en støkk i meg. Skuespillet og nerven i scenen er fantastisk. Når disse så blir etterfulgt av poetiske montasjer blomstrer de melankolske følelsene hos tilskueren. Skarpe, tilstedeværende konfrontasjoner og poetiske stemningsmontasjer skaper et godt drama og en følelsesmessig opplevelse for tilskueren – her er Poppe en mester!

ca 11 minutter ut i klippet er den nevnte kirke-scenen


Med DeUsynlige oppnår Erik Poppe etter min mening nær perfeksjon i kombinasjonen filmspråk og tematikk. Hans samarbeid med manusforfatter Harald Rosenløw-Eeg virker å være perfekt da hans handlingsdrevete, men samtidig dype og varme manus, passer perfekt med Poppes elegante filmspråk. Filmen har en orginal narrasjon hvor første halvdel er fra Thomas sitt perspektiv, før andre halvdel er fra barnemorens perspektiv. Det er en perfekt form for en film som handler om tilgivelse. Filmens musikk er fantastisk og i kombinasjon med handlingen og temaene filmen tar opp er den perfekt og når filmen til slutt bunner ut i konfrontasjonen mellom Thomas og moren var det for meg en ekstatisk opplevelse. Alle filmens elementer (lyd/musikk, bilde, narrasjon og klipp) underbygger hverandre og filmen ender i et følelsesmessig klimaks jeg ikke har opplevd maken til i norsk film!

DeUsynlige

Dette ble kanskje vel mye skryt, men jeg mener det er riktig å hylle Erik Poppe da han mestrer noe som ellers er en svakhet i den norske filmindustrien. Han har i norsk sammenheng en unik beherskelse over filmspråket og har funnet sinn perfekte partner i Rosenløw-Eeg! Og det viktigste av alt; Han tar filmen på alvor!